Oljeeventyret het det og gråt da det ble født. 70-tallet var preget av gigantoverskridelser, streiker og ulykker.
Men kort etter lo det: Åttitallet leverte høye oljepriser, overskudd, enorme gassavtaler og prestisjeprosjekter som Gullfaks.
Nå som eventyret har blitt voksent, hører vi mindre om det, men her er en bok som bør vekke oljedebatt.
Anne Karin Sæther
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Anne Karin Sæthers pedagogiske «De beste intensjoner. Oljelandet i klimakampen» viser hvordan de to ordene olje og eventyr preger norsk politisk virkelighet i dag. Sæther er journalist med bakgrunn fra Bellona og har god innsikt i det ugjennomtrengelige norske petrokratiet. Hun tar i hovedsak for seg hvordan oljen og klimakampen har kollidert i Norge i løpet av de siste 20 årene.
Kapittel for kapittel beskriver hun koblingen mellom oljeindustrien og universitetene, forvaltningen, politikken og journalistene: Er du flink, mektig eller kritisk, vil tilbudet om en godt betalt jobb i oljå komme.
Børge Brende har som Rex Tillerson oljebakgrunn: Han var styremedlem i Statoil. Ola Borten Moe gikk fra regjeringen til oljebransjen i det som ligner et kretsløp for styringseliten.
Miljøaktivister blir ofte forsøkt utdefinert som sentimentale og virkelighetsfjerne. Mot deres blødende hjerter står oljeindustriens kjølige hjerne. Følelser står mot fakta, drømmer mot virkelighet, lengsel mot lommebok, palestinaskjerf mot slips, og så videre.
Det befriende med denne boken er Sæthers rolige tone, 40 siders litteraturliste og snaue tusen sluttnoter. Det er et grundig oppgjør med det hun ser som bransjens eventyrfortellinger.
Sæter viser hvor dyktig den norske oljeindustrien har vært til å selge sitt budskap om full fart på sokkel og «all in» i utlandet. Betongkoalisjon mellom Høyre og Arbeiderpartiet i oljepolitikken gjør at kursen har vært ganske stødig fra Stoltenberg til Tord Lien, om enn med enkelte tilbakeslag som fredningen av Lofoten og Vesterålen og elektrifiseringen av Utsira-høyden.
«Den som definerer virkeligheten har vunnet mye av slaget», sa olje og energiminister Borten Moe. Bransjens argumenter har definert norsk virkelighet: Norsk olje er renere enn annen olje og norsk gass vil erstatte forurensende kull. Regjeringen åpner for storstilt prøveboring i Barentshavet fordi verden og klimaet trenger norsk olje og gass. At EU og forskning er skeptiske til oljens altruistiske argumenter når liksom ikke gjennom i Storting og departement.
Et kostelig eksempel på god kommunikasjonsjobbing er hvordan Statoil i 2010 presenterte nyheten om at de la ned vindsatsningen i Norge som at «Statoil går for havvindmøller». Selskapet beholdt nemlig en stakkars vindmølle i sjøen utenfor Karmøy. Gladnyheten preget overskriftene. Det var bare Teknisk Ukeblad som hold hodet kaldt og skrev at «Statoil selger vindparkene».
Et mer alvorlig eksempel på godt kommunikasjonsarbeid fra petrokratiets side er at femti prosent av nordmenn tror at velferdsstaten avhenger av oljevirksomhet i nord.
Den forestillingen er tvilsom. I tiårsperioden fra 2005 til 2015 finansierte oljeinntektene i gjennomsnitt bare ni prosent av statsbudsjettet. Man kunne snu forestillingen på hodet ved å peke på hvordan skattesystemet gjør at Norge subsidierer bransjens leting i økonomisk tvilsomme farvann, til skade for klimaet og fare for miljøet.
Historikeren Francis Sejersted skrev på nittitallet at fremveksten av «det oljeindustrielle kompleks» medførte en «petrolisering … av det offentlige med de rent forretningsmessige hensyn som de overordnete».
Sagt på vanlig norsk: Faren var at oljen styrte Norge og ikke omvendt. Debatten om dette har stilnet, men Sæthers bok er en påminnelse om at faren ikke er over.