«Oskars Amerika» tar seg vann over hodet

FILM: Barnefilmer trenger sjelden å være realistiske så lenge de er engasjerende, men det er vanskelig å se for seg hvordan «Oskars Amerika» skal fungere uten å klare å skape synergi mellom disse aspektene. Premisset legges fram på virkelighetstro vis: Ti år gamle Oskar (Odin Eikre) bor alene med en mor (Marie Blokhus) som sliter med rusproblemer og en ustabil hverdag. Når sommerferien starter sendes Oskar til sin bestefar (Bjørn Sundquist) så moren kan institusjonaliseres. Men så starter et stadig eskalerende plott hvor Oskar og naboen Levi (Jørgen Langhelle, i en noe upassende framstilling av en psykisk utviklingshemmet person) prøver å ro til Amerika, hvor de tror moren befinner seg.

Uklar
Det har seg nemlig slik at Oskars mor lyver om oppholdet sitt, og misbruker guttens kjærlighet til prærien og hester i håp om at han skal slippe å skamme seg over situasjonen. En gutt som må klare seg på egenhånd og bli kjent med en gammeldags, emosjonelt forstoppet Bjørn Sundquist-bestefar ville vært mer enn nok som utgangspunkt for en givende historie for hele familien. Så det er pussig at «Oskars Amerika» sjonglerer alvorlige temaer med et actionfylt plott om å ro til den samme moren som gjør livet praktisk og sjelelig vanskelig for Oskar. De fleste i publikum – kanskje spesielt de yngste – vil nok heller vite hvorfor en mor velger å lyve, og hvorfor man skammer seg slik. «Oskars Amerika» nøster ikke opp de røde trådene den selv legger ut.

Ambisiøs
Det virker som om filmen er for ambisiøs for sitt eget beste: Den krever mye fra de yngste skuespillerne og sliter med å få rollefigurenes motivasjoner til å virke sannferdige. Kanskje er det fordi «Oskars Amerika» synes å følge et skjema som ikke samsvarer med den historien som i utgangspunktet er lagt fram. Resultatet blir at man lurer på om filmen egentlig vet selv hva den har på hjertet. Og det er en kjip ting å beskylde en barnefilm for.