«Den beste thrilleren som noensinne er skrevet», fastslår forfatteren Philip Pullman i sitt panegyriske forord til «Ravnen». Det er kanskje å ta vel hardt i. Men når Pelikanen forlag nå lanserer sin første krim, er det all grunn til å ha store forventninger. De innfris med denne spionthrilleren fra 1994, som er sentrert rundt en mystisk forskningsstasjon på et av verdens mest ugjestmilde steder. Hovedpersonen er universalgeniet dr. Johnny Porter, med trekk fra samtlige helter og antihelter i de fleste krimsjangre.
Prologen er lagt til en februardag i 1977. På en underjordisk forskningsstasjon i Sibir gjør de et sensasjonelt funn. Det de tror er en nedfrosset mammut, viser seg å være en høygravid, ung kvinne av en hittil ukjent menneskeart.
Lionel Davidson
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Hovedhandlingen starter en vakker junimorgen, 17 år senere. Da sykler 63 år gamle Miss Sonntag gjennom Oxford; «langsomt, korpulent og majestetisk som en slags tidligere dronning av Nederland, med duvende solhatt og svulmende blomstrete kjole». Det er gjennom denne beskrivelsen vi forstår at dette er en krim utenom det vanlige, med sitt detaljrike, energiske, humoristiske og tvers gjennom litterære språk. For norske lesere også takket være oversetteren Bjørn Alex Hermann.
Kvinnen er sekretæren til Oxford-professor G. F. Lazenby. Han mottar en kryptisk melding skrevet på sigarettpapir, der en ukjent avsender ber om hjelp fra en viss Jean-Baptiste Porteur, alias dr. Johnny Porter. Her har ikke Lionel Davidson spart på kruttet. Dr. Porter er gitksanindianer med utseendet til en gammeldags indianerhøvding. Han er en genial lingvist med urbefolkningers språk som spesialitet, blant annet de mange stammespråkene i Sibir. Han har studert i Oxford, og er en fremragende botaniker og biolog. Legg så til at han har kvinnetekket til James Bond, mekanikertalentet til MacGyver, og er like hardbarka som en av Alistair MacLeans skikkelser. Han er i tillegg en mester i forkledninger.
Nå kunne dette selvsagt lett bikket over. Det gjør det ikke, takket være Davidsons britiske vidd og stilistiske eleganse.
Plottet har røtter fra stalintida og involverer lysskye militære operasjoner, en mystisk eksplosjon og genmanipulasjon. Davidson er svært detaljrik i sine beskrivelser, og hadde boka vært skrevet av en dårligere forfatter, ville det framstått som et dødt Wikipedia-aktig pliktløp. Men også her gjør han stoffet levende. Vi får malende beskrivelser fra Kolyma-regionen, engang den fjerneste utpost i det russiske imperiet. Han skildrer langtransportene gjennom islandskapet, urbefolkningenes språk og skikker, sjømannskap, kompleks forskning. Boka er krydret med et fantastisk persongalleri. Kjærlighet har han også gitt rom for – selv om det ikke tilhører bokas mest utmalende scener.
Nesten mer sentralt enn plottet, er Dr. Porters farefulle vei inn til den topphemmelige forskningsstasjonen. I seg selv en fortelling i fortellingen. Avslutningen er av de beste jeg har lest i sjangeren.
Britiske Lionel Davidson (1922-2009) debuterte allerede i 1960, og ble da sammenliknet med Graham Greene og John Le Carré. Han ble første gang oversatt til norsk med «Kampen om den hellige Menorah» (1967). Nå har altså Pelikanen gjenoppdaget denne særegne forfatteren. Håpet er at de følger opp sin satsing på litterært god krim, som kan bidra til å løfte sjangeren ut av den masseproduserte flatprosaen.