«‘Jeg ville kuttet av deg hendene akkurat der’, sier han og stryker fingeren over håndleddet mitt før han smiler og understreker at det er nøyaktig det han hadde gjort hvis han hadde funnet ut at jeg var sammen med en annen jente.»
Lene Wold
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Slik introduserer Lene Wold den mannlige hovedpersonen i sin ferske dokumentarbok «Ære være mine døtre».
Som i en velkomponert roman, anslås tematikken allerede i første setning: Konflikten mellom kvinners seksualitet og menns æresbegreper. I følge FN begås det om lag 5000 æresdrap hvert år på verdensbasis.
Handlingen i boka utspiller seg i Jordan. Men problematikken kjenner vi igjen fra skildringer av innvandrermiljøer også i Europa. Deeyah Kahn vant en Emmy-pris med dokumentarfilmen om drapet på britisk-irakiske Banaz Mahood, «Banaz. A love story». Og Unni Wikan vakte stor oppmerksomhet med boka «For ærens skyld», om drapet på svensk-kurdiske Fadime Sahindal.
Den siste uka har æresrelatert vold igjen kommet på den politiske dagsorden. Med regjeringens handlingsplan mot negativ sosial kontroll, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Planen ble til og med lansert samme dag som kampen mot æresvold preget mange av parolene i 8. mars-toget. Det som en gang var en problematikk mange venstreradikale syntes var vanskelig å ta opp, er nå blitt en del av den løpende politiske debatten.
Wolds perspektiv er likevel et litt annet enn det vi vanligvis møter. Den handler om en ung lesbisk kvinne som blir drept av sin far, og baserer seg på seks samtaler over to år med den nå 64 år gamle mannen.
I boka kalles han «Rahman», og han forteller historien om hvorfor han drepte sin mor da han var elleve og sin eldste datter da han var blitt en voksen mann. I tillegg har han også forsøkt å ta livet av sin yngste datter, som unnslapp med livet i behold.
Rahmans historie er ikke for sarte sjeler. Den begynner med at han som ti-elleve åring var vitne til at en klassevenninne ble steinet. Da faren oppdager at Rahman har overværet en barbarisk henrettelse, blir han rasende. I stedet for å beskytte Rahman mot farens knyttnever, velger moren å forlate familien. Med skilsmissen er faren vanæret, og det blir Rahmans oppgave å gjenopprette familiens ære.
I sentrum av hans beretning står likevel drapet på datteren Aisha, og det er historien om hennes korte liv og brutale død som vies størst plass i boka. Historien om Aisha forteller ikke faren alene, men Wold har også møtt søsteren og fått hennes beretning.
Etter at hun unnslapp farens drapsforsøk, har Amina sittet 13 år i fengsel for ikke å bli drept av sin familie. I henhold til jordansk lov har myndighetene lov til å fengsle truede kvinner, og la de kriminelle mennene gå fri. Amina bor nå på ukjent adresse med ny identitet sammen med sin langt eldre ektemann.
Hennes fortelling begynner på vakkert vis med at hun fyller seksten år en varm sommerdag for mange år siden. I selskapet kommer gutten hun er forelsket i sammen med en venninne, som heldigvis allerede er gift.
Søsteren Aisha og kvinnen utvikler raskt et tett og intimt vennskap, og en natt oppdager Amina til sin forskrekkelse at de er kjærester. Da hun betror seg til moren, er hundre og ett ute.
Til tross for undertittelen, "En fars fortelling om å drepe sitt eget barn", består altså boka ikke bare av farens fortelling, men også av søsterens beretning. Hele veien veksler Wold effektfullt mellom deres ulike perspektiver, for til slutt å konfrontere de to historiene mot hverandre.
Da Wold røper for Rahman at hun allerede har møtt datteren, nekter han henne å bruke hans beretning. Forfatteren parerer med at historien ikke bare er hans, men også datterens.
I tillegg kunne hun med fordel ha understreket at historien også er hennes. Det er tross alt forfatteren, ikke kildene, som har ansvaret for fortellingen.
Wold er utdannet journalist fra The Centre for Investigative Journalism i London og har skrevet for The Independent og The Financial Times. I boka fremstår hun som en dyktig journalist, og en stilbevisst forfatter. I fire-fem år har hun arbeidet med boka og så langt det er mulig fått historien om Aisha, Amina og Rahman dokumentert. Enkelte deler baserer seg likevel på bare en kilde.
Underveis setter hun også deres historie inn i en større kulturell, religiøs og juridisk sammenheng. Hun diskuterer mennenes ære og kvinnenes anstendighet. Æren kan alltid gjenopprettes, mens anstendigheten er uopprettelig om den først er tapt, forklarer hun. I selve beretningen viser hun hvilke fatale konsekvenser det får for to unge kvinner.
«Ære være mine døtre» er rett og slett en godt fortalt historie som ryster, rører og opplyser leseren.