Ah, der var disse store franske kunstnerne igjen

FILM: Ah, disse store franske kunstnerne med de voldsomme temperamentene sine. Påfallende mange av dem levde på 1800-tallet, og befolker dermed også de franske kunstnerfilmene fra samme århundre, både som hovedpersoner og bipersoner. «Cézanne og Zola» er nok en av disse filmene der menn går rundt i stråhatt og slår hverandre på skulderen og nikker til hverandre et anerkjennende «Monet!» eller «Pissarro!». Heldigvis er det også et solid stykke arbeid, som forteller en historie som er like sann som den er genuint spennende.

Vanskelig vennskap

To av disse kunstnerbergene, forfatteren Emile Zola og kunstneren Paul Cézanne, var nemlig barndomsvenner og hadde gått på samme skole i Provence. «Cézanne og Zola» ser på hvordan dette preger forholdet mellom dem hele livet. Den borgerlige Cézanne, med selvtilliten fra både store hager og store stuer, lever i opprør mot alt og alle, mens den fattige Zola, som blir tatt under rikmannssønnens vinger, jobber seg mer systematisk oppover og ønsker seg borgerligheten som Cézanne er i opprør mot.

Overfor hverandre nærer de både et lojalt vennskap og en umiskjennelig misunnelse: Zola er ikke så seksuelt frigjort og seierrik som den karismatiske Cézanne er, mens maleren, som ikke lykkes med å bli profet i eget land eller i egen tid, misunner forfattervennen suksessen. Det turneres svært godt av skuespillerne Guillaume Canet og Guillaume Gallienne, som spiller de to gjennom fem tiår. Gallienne, som for ikke så lenge siden kunne sees som pertentlig moteskaperkjæreste i «Yves Saint Laurent», snurrer 180 grader rundt og spiller ut grenseløs maskulinitet med stor letthet.

For mye ærefrykt

Og så er «Cézanne og Zola» vel konvensjonell, nesten strunk, og preget av en litt for stor ærefrykt overfor de berømte mennene i sentrum. Rulleteksten bedyrer hvor viktig de to var for kunsten og for Frankrike, noe som kan tyde på at det er dét de først og fremst er for regissør Danièle Thompson, snarere enn mennesker. Heldigvis har historien, og skuespillerne, nok liv til at det trenger gjennom ærbødigheten.