Denne samlingen med fortellinger er Ingvild Burkeys femte bok, etter to diktsamlinger og en roman, samt prosatekstsamlingen «Intervju med den hjemvendte helten», som fikk fortjent oppmerksomhet.
Men der boka fra 2002 besto av korte tekster på under én side, gir Burkey her tekstene sine litt mer kjøtt på beinet. Det kler dem.
Ingvild Burkey
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Også her er det snakk om frittstående tekster, hele 48 av dem fordelt på bokas 280 sider.
Leseren blir kastet veggimellom, med stadige sprang i tid og sted, fra nåtid til oldtid til år 2020, fra Zanibar til Balkan til Bergen, fra myte til realisme og tilbake.
Fortellingene veksler mellom å være fortalt i førsteperson og tredjeperson, og mellom å ha mannlige og kvinnelige hovedpersoner.
Få av dem er konvensjonelle fortellinger. Boka gir i stedet nærmest inntrykk av å være studier i ulike fortellerteknikker, ulike måter å gjengi folks erfaringer på. Boka krever sitt av leseren, men man får til gjengjeld mye igjen.
Språket er rikt og presist, søkende, manende og suggererende.
Jeg blir fristet til å sitere en hel masse, men lander på å gjengi dette her:
«Skallen gjemmer seg bak et tre–fire millimeter tykt lag hud. Ansiktet kan skrelles av hvis man skjærer rundt ørene og gjør et snitt tvers over issen.»
Sitatet er fysisk og brutalt, og indikerer et voldsomt alvor som preger denne boka tvers igjennom. Ofte er det snakk om fraværet av Gud, om krig, og om meditasjoner over historiens gang. Fortellingene står essayistikken og poesien nær.
Med «Et underlig redskap» har Ingvild Burkey skrevet sin hittil beste bok. Den viser en dypt seriøs og svært begavet forfatter, som har mye å melde. Men dette hun har å melde er vanskelig å parafrasere.
En slik egenskap ved tekster – at de ikke lar seg gjengi med andre ord – kjennetegner gjerne det vi kaller litteratur.
Burkey viser litteraturens kraft, og hun gjør det på mikronivå, med språklig briljans. Leseren må bare gi seg hen.