Rett etter døden møtes seks kvinner i forskjellig alder og fra diverse nasjoner i et mystisk, hvitt, lysende rom. De har alle fysiske kropper, som sakte forsvinner. Etter en stund forstår de også hverandres vidt forskjellige språk.
Laura Lindstedt
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Den finske forfatteren Laura Lindstedt har skrevet det hun selv kaller «en fantasi om sekundene etter døden». Stemningen er for realistisk til å ligne en drøm, men samtidig for drømmeaktig til å minne om virkeligheten. Boka er snarere en skildring av det settet av fortellinger og erfaringer som utgjør menneskets konsistens.
Dødens mysterium er en av de få gåtene vitenskapen stiller seg hjelpeløs overfor. Alle vet at de skal dø, men ingen vet hva som skjer når vi «går ut av tida», som det ofte kalles.
Men det mangler ikke på teorier. Les for eksempel Olav A. Aukrusts massive trebindsverk «Dødsrikenes verdenshistorie», om dødsforestillinger i forskjellige kulturer opp gjennom tidene. Fra «Den tibetanske dødeboken» til Bibelen, fra Homer til Dante, fra Edda-kvadene til John Bunyans «Pilgrimsvandring»; litteraturhistorien er full av visjoner om dødsriket og vitnesbyrd om nær døden-opplevelser.
Laura Lindstedts bok synes ikke å være religiøst motivert.Hennes forestilling om dødstilstanden er nettopp det hun utgir den for å være: En fantasi. Eller en symbolsk framstilling av bevissthetens forvandlinger i møtet med vårt endelikt, slik vi finner den i verk som Leo Tolstois «Ivan Iljitsjs død», William Faulkners «Dødens dager», Jean Pauls Sartres «For lukkede dører» eller Máirtín Ó Cadheins «Kirkegårdsjord».
På ett plan skildres et kollektiv av kvinner. Det er et viktig poeng at ingen menn er til stede i rommet. Det er selvsagt også avgjørende at handlingen foregår etter at de seks har utåndet og forlatt sin jordiske tilværelse. Den første var den jødiske performanceartisten og sultekunstneren Shlomith:
«Først var det hun selv, bare hun, helt alene. Så kom Skravlebøtte- Polina i sobelpelsen med støvlett på den ene foten, så den uforutsigbare Rosa Imaculada, vanvittige Rosa, som de like godt kunne vært spart for. Så dukket Lille-Nina fra Marseille opp med magen struttende rett ut, så kreftherjede Wlbgis fra Zwolle i Nederland, så stolte Maimuna fra Dakar og nå til slutt vakre Ulrike fra Mozarts fødeby.»
Sistnevnte er en tenåring, som ønskes velkommen inn i forsamlingen med at Shlomith med tunga gir henne en orgasme av det overjordiske slaget, mens de andre holder henne fast. Denne seansen fyller hele første kapittel og blir som et slags farvel til det kroppslige livet, som om den unge jenta skal få med seg denne vidunderlige nytelsen før hun forlater sitt fysiske liv.
Allerede her kjenner vi kraften i Lindstedts prosa, flott oversatt til norsk. Setningene slynger seg over sidene, på samme tid poetiske og konkret skildrende, sanselige og fortellende, fylt med assosiasjoner, spørrende innskudd, kunnskap, innsikt, alt utviklet i disse merkelige, hvite omgivelsene:
«Er det bakken, er det tilfryst snø? Det er ikke kaldt, ikke varmt heller. Plast? Lateks? Malt betong? Det er verken mykt eller hardt.»
Altså et rom som er både fremmed og kjent på samme tid. I disse omgivelsene illuderer de et slags leirbål, lagd av den kunstig rødfargede parykken til den kreftsyke Wlbgis. «For stemmer det ikke at alle historier i verden en gang har blitt fortalt rundt et bål?»
Dermed er situasjonen etablert, og det er bare å hengi seg til Lindstedts fabulerende, frodige og filosofiske fortellerkunst. Den allvitende fortellerstemmen formidler kvinnenes livshistorier i tur og orden, der de sitter i sitt lukkede rom. Altså en slags dekamerone, med sju skjebner fra vidt forskjellige deler av kloden.
Størst vekt er lagt på historien til Shlomith, som når klimaks i en «forelesningsperformance» hun holder om «Jødedom og anoreksi», som handler om kunst og lidelse, holocaust og spisevegring, krig og religion.
Autentiske skikkelser som den jødiske rabbien Ignaz Maybaum, den italienske filmskaperen Pier Paolo Pasolini eller den svenske mystikeren Emanuel Swedenborg dukker opp i essayistiske avsnitt i denne usedvanlig rikholdige teksten, uten at det tynger selve fortellingen som driver romanen framover.
I del to dukker begrepet «oneiron» opp, på gresk «drøm». Her er det snakk om et overgivelsens øyeblikk. Kvinnene stiller seg i en ring, mens «de selv begynte å dunke, de kjente rytmen inni seg, pulsen banket i håndflatene, i fingrene som var følelsesløst klemt mot andres håndflater og fingre». Ritualet er innledningen til hvert individs endelige farvel. I hvert enkelt tilfelle er denne sortien ledsaget av et forklarende avisoppslag, trykt som en faksimilie.
«Oneiron» er et bokstavelig talt fabelaktig verk. En seier for romankunsten. En makeløs visjon av liv og død som setter det meste i skyggen. Dessuten såpass fylt med merkelige historier, dyp undring og flertydige tanketråder at den vil kunne holde hovedfagsstudenter i litteratur i sving ved universitetet i Helsinki i årevis framover.
Det er påfallende hvor mange originale, vidt forskjellige kvinnelige forfatterstemmer som boltrer seg i de tusen sjøers land for tida. Monika Fagerholm, Pirjo Hassinen, Sofi Oksanen og Katja Kettu. Og nå Laura Lindstedt. Look to Finland.