Hardangersangeren Åsne Valland Nordli utgir en liten memoar om sin tid i Romania. Der deltok hun i sosialt arbeid med «Ungdom i Oppdrag», en tverrkirkelig rørsle som sender unge kristne ut i felt for å hjelpe vanskeligstilte til bedre liv og kristen vekkelse.
Åsne Valland Nordli
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Valland Nordli dro med mann og nyfødt barn til Romania i åra etter kommunismens sammenbrudd. Det var mye nød, med gatebarn på togstasjonen, eldre som bodde på parkbenker, barnehjem som mest liknet grisefarmer. Her bygde de opp et eldresenter der gamle fikk mat, tøy og vask. De unge hadde også tiltak som hjalp barn inn fra gata, til utdannelse og kosthold.
Forfatterens uttalte hensikt med boka er å gi norske lesere innsikt i hvem de er, disse tiggende rumenerne og sigøynerne som nå er så dypt foraktet av mange her til lands. Et høyst prisverdig tiltak, og måtte det bare få den norske selvtilstrekkeligheten til å krympe litt.
Teksten er basert på minner om skjebner forfatteren møtte. Det er gått noen år, og teksten kan rett som det er virke litt lite overbevisende når hun dikter seg inn i andres tanker fra 20 år tilbake: «Muren kring den ukjende bygningen var vakta og strekte seg rundt heile eigedomen. Handa til faren var varm, sjølv skalv han av kulde, og no pressa tårene på. Den vesle guten ville ikkje skiljast frå far og mor.»
Skjebnene er harde nok, men skildringene synker ofte ned i stereotypier: «Slantar frå tilfeldig forbipasserande hadde hjelpt mot den verste svolten, men hungeren og redsla gnog krast i magen.»
Det største savnet teksten etterlater, er refleksjon over hva det vil si å drive «trusformidling» blant disse vanskeligstilte. Hvordan forteller disse unge på oppdrag fra menigheten at den kristne troen kan hjelpe folk ut av sosial nød?
Valland Nordli er helt og holdent kristen, og selv når hun møter veggen og må gi opp oppdraget, er troen den samme. Før, under og etter oppdraget framstår kristenheten hennes uforanderlig solid.
Dette er nok en nødvendig forutsetning for en misjonsgjerning, men rent litterært blir det en fiende. Nettopp når hun ikke orker å fortsette, må hun jo ha undret seg over hva hun drev med. Hun er hos flere leger for å få svar på hvorfor hun er så tørst hele tiden, og til slutt får hun vite at mye adrenalin i blodet gir tørst. Svaret er å ikke drikke. En forsakelseshandling som godt kan tolkes i kristent lys.
Det blir noe urovekkende naivt over det hele, som om misjonærer før henne ikke har undret seg over hvordan dynamikken i «trusformidling» virker. En refleksjon over dette kunne gjort boka bedre. Verdens urettferdighet foregår jo ikke i et vakuum.