«Vinduer» gir åpninger til en rikt sammensatt indre og ytre verden

TEATER: Den som hører ordet «vinduer» tenker kanskje på lys. Eller på luft. Eller på det glass som lukker luft ute. Kanskje på åpninger, passasjer, innganger og utganger, forbindelsene mellom ute og inne. Kanskje på å se og å bli sett, på innsyn og utsyn, på å være innestengt, skjermet, men samtidig utstilt, synliggjort, plassert i en ramme.

Alle disse assosiasjonene er naturlige i scenekunstkollasjen «Vinduer». At vinduet er både en åpning og et stengsel er en grunnforutsetning.

Muntlig poesi

Veronica Salinas' korte, poetiske tekster setter stilbevisst og språksikkert sammen ulike former for muntlighet. Hun forener innflytelser fra slampoesi og rap, barnerim og visesang, nettoppdateringer og spontanblogging, i en kreativt utforskende språkføring som eksperimenterer med dialektord, slang, joik, metafor og vulgærprovokasjon. Noen av ordsammensetningene lyder som de kan ha begynt som misforståelser eller forvirring om faste uttrykk, men underveis blitt elegant forvandlet til egne vrier på det kjente (som «miste fjes»).

Denne språklige lekenheten gir friskhet til et innhold som med en mindre kompetent eller mindre reflektert tekstformers ord kunne blitt klisjéfylt. Resultatet fremstår som relevant, tankevekkende og humoristisk. Med korte (og ikke forstyrrende) unntak på samisk og engelsk, er norsk språket som brukes i forestillingen.

På ulike måter handler alle tekstdelene om å finne sitt perspektiv blant et mangfold av mulige perspektiver.

Luft og kontrast

I iscenesettelsen er ordene gitt den luft og den plass de trenger og fortjener. Jon Tombre bygger rom med ordene, ved ordene og rundt ordene. Det fysiske scenespråket er romlig bevisst og konsist koreografert. Bevegelsene er ofte stiliserte, like poetiske som i tekst, og andre ganger satt i lattervekkende kontrast til ordene.

Rommene som skapes er rom det er godt å være i, og den romlige bevisstheten er viktig også i Even Børsums scenografi. Innledningsvis kan den nok virke endimensjonal, i det at den består av en enkelt vindusvegg, stående i et (nokså diskret) kar for vann og gjørme. Etter hvert blir den brukt som vegg i et stadig voksende hus av menneskeskapte rom. Kanskje bør vi sammenligne det med et veksthus, et drivhus der lydene, kroppene og bevegelsene utgjør de øvrige tre veggene, og der opplevelser, ord, emosjoner og tanke dyrkes og pleies. Vindusveggen er en romdeler, men den er også, fordi den er gjennomsiktig og har åpninger uten glass, som skuespillerne kan bevege seg gjennom, et forbindelsespunkt og en passasjekanal.

Lysbruken (design: Paulucci Araujo Bakke) dirigerer blikk og bygger rom i rommet. Gjørme og maling forandrer den gjennomskinnelige flaten. Musikken blir motstemme og samtalepartner, stemningsforsterker og -utvider. Som skuespillere og som musikere fremfører aktørene ord- og bevegelsesmaterialet med nyansert presisjon.