ALBUM: Det begynner å bli noen år siden «et skikkelig godt Ryan Adams-album». Amerikaneren er når sant skal sies svært ujevn - og noen ganger i overkant produktiv.
Men ikke de siste åra, og «1989» (1915) teller liksom ikke helt - siden det rett og slett er hans versjon av Taylor Swift-albumet med samme tittel fra året før. På «Prisoner» er han på en måte fanget i sin kjærlighetssorg, og det er sårt og trist. Han ble skilt fra skuespilleren Mandy Moore i 2015, og dette gjennomsyrer hele albumet.
Ryan Adams
Plateselskap
Ok, det er et konseptalbum. Rocken og ikke minst countrymusikken er full av break up-album, fra Bruce Springsteens «Tunnel of Love» og Bob Dylans «Blood On The Tracks» til Swifts «Red» og Adams' egen «Heartbreaker».
Men, så tenker jeg, må hele albumet handle om det, liksom?
Og - musikalsk blir nok dette bare «et helt greit Ryan Adams-album».
For tre uker siden spilte Ryan Adams låtene fra albumet under en eksklusiv konsert i Oslo - solo og akustisk. 10. august er han tilbake i byen - for å spille på Øyafestivalen.
Det blir helt sikkert med fullt band, som på «Prisoner».
Og - med band er det vanskelig å komme utenom det faktum at han tidvis, men heldigvis ikke så ofte, kan minne om Bryan Adams - hvor komisk det enn høres. Det var tydelig på hans forrige album, bare kalt «Ryan Adams» (2014), og følelsen dukker opp igjen i et par av låtene på «Prisoner».
Han er vant til sammenlikningen. Det er ikke mange dagene siden Dagbladet skrev om publikummeren i Nashville som gjentatte ganger forlangte at Ryan Adams skulle synge «Summer of '69» - av nettopp Bryan Adams.
Ryan ble sint og ga ham 20 dollar til drosje hjem. Tolv år seinere spilte han like godt «Summer of '69» i samme by! I Oslo et par år tidligere skal Adams ha tilbudt «bråkmakeren» som ropte på denne låten billettpengene tilbake. Uansett, de to utveksler lykkeønskninger på Twitter på deres felles bursdag, 5. november!
Glemmer vi Bryan Adams-likheten i åpningen, er Ryan absolutt til å kjenne igjen i den Neil Young-aktige tittellåten og den fengende «Doomsday» - tross den triste dommedagstittelen.
«Haunted House» og «Shiver and Shake» er noe bleikere musikalsk, mens han løfter seg igjen og minner om gode, gamle dager i «To Be Without You».
Herfra og ut er det som om Ryan finner tilbake til vinnersporet, så til de grader at hans gamle band Whiskeytown (1994-99) spøker i bakgrunnen. Jayhawks kunne også satt navnet sitt på disse låtene - som holder seg innenfor det fengende country- og countryrocklandskapet.
Og - han har spart albumets høydepunkt helt til slutt, «We Disappear» - med gitarer som både brummer lett og minner om Prince a la «Purple Rain».
Og det står like klart som før, at Ryan Adams er og blir Ryan Adams. På godt og vondt.