Hvorfor må Ben Affleck bestandig gi seg selv hovedrollen?

FILM: Ben Affleck er en flink fyr og en dyktig regissør, i fare for å bli en selvgod en. Han har en lei tendens til å gi seg selv hovedrollene i sine egne filmer, som burde blitt gestaltet av skuespillere med større rekkevidde. Så også i «Live by Night», der Affleck selv har skrevet manuset basert på Dennis Lehanes roman. Igjen unner han seg selv hovedrollen, som Joe Coughlin, en tyvetallsgangster som til enhver tid er litt snillere, litt smartere og litt kjekkere enn pappfigurene han omgås.

Joe har riktignok vært ved vestfronten under første verdenskrig, og vendt tilbake tappet for tro på det lovstyrte og regelmessige samfunnet. Derfor, skal vi tro, trekkes han mot den lyssky Emma (Sienna Miller), derfor velger politisønnen et liv på skyggesiden, som skal ta ham fra Boston til Florida, for å styre den italienske mafiaens alkoholsmugling under forbudstiden.

Påstått mørke

Men som så mye annet i «Live by Night», fremstår Joes indre mørke som et tynt slør, mer en påstand enn noe annet. Det er i det hele tatt mye som blir påstått snarere enn vist: Afflecks manus er en skjematisk affære der menn og kvinner seiler inn på samlebånd og presenterer seg selv med navn, cv og generelle hensikter i livet. Alt er overflate, alt er ferdig forklart, ingenting ulmer på undersiden.

Historien er full av klisjeer, fylt til trengsel av menn i hvite borsalinohatter og farlige kvinns. Men innpakningen og presentasjonen er det ingenting å si på. Affleck styrer sikkert og flytende gjennom biljakter og skuddvekslinger. Forbudstidens Florida duver og gløder; det hele er atmosfærisk og innsmigrende og ganske underholdende uten at det føles for dollet opp.

Stemning og floskler

20-tallets urbane underverden, befolket av gangstere og femme fatales, er velkjent i sin sterkt romantiserte nådeløshet. Den som lengter seg tilbake dit, sånn rent filmatisk, vil ofte møte dilemmaer knyttet til ønsket om å bevare stemningen, men unngå flosklene. Affleck lykkes i å skape en fornemmelse i luften, men feiler i ambisjonen om å skape noe annet enn der skuespillerne matt fyller ut klisjeer bygget på klisjeer. Hvis nå det var ambisjonen i første omgang.