ALBUM: Eric Clapton har et evig kjærlighetsforhold til bluesen og vender stadig tilbake til den - de siste åra oftere enn i den mest aktive pop-perioden.
Egne låter og covere
De tolv låtene er en miks av eget materiale (to ganske uinteressante spor), låter signert bluespionerer som Robert Johnson, Skip James og Leroy Carr (alle født i starten på 1900-tallet), en cover av Bob Dylan («I Dreamed I Saw St. Augustine») og to signert hans gamle venn og samarbeidspartner J.J. Cale («Can't Let You Do It» er et ekko av Clapton/Cale-albumet «The Road To Escondido» fra 2006, sjøl om avdøde Cale ikke er med).
«I Still Do» er i Cales tilbakelente ånd. Han slutter aldri å hylle Cale, men her har han kanskje dratt det litt vel langt i den retningen.
Men til ham å være, er produksjonen nesten irriterende ordinær, slapp og lite kreativ.
Ett tempo
Albumet åpner med seig og sløy blues, Leroy Carrs «Alabama Woman Blues».
Eric Clapton
Plateselskap
Det er helt greit med litt tung bakpåblues, men så viser det seg at denne stemningen holder hele albumet gjennom. Det går stort sett i ett tempo, slow som i slowhand, og det blir fort ganske kjedelig.
Hvor er energien og trøkket?
Repeterende
Nå er det gjerne også sånn at bluesen fra pionértida er og skal være repeterende, men i Skip James' «Cypress Grove» (med et trekkspill og Claptons gitar som mest iørefallende), blir også det dratt til det kjedsommelige.
Voggesangen «Little Man, You've Had A Busy Day» og «I'll Be Seing You», begge deler amerikanske evergreens, flyter også sakte, men er likevel høydepunkter.
Men som helhet er albumet en bagatell i katalogen til «gitarguden».