Ufullstendig tyrkisk drama

Ahmet Altan er en av Tyrkias mest leste samtidsforfattere. Utenom sitt skjønnlitterære virke, er Altan også kjent som en hardtslående journalist og kommentator.

I forbindelse med kuppforsøket i 2016, ble han fengslet sammen med en lang rekke andre forfattere og intellektuelle. Ahmet Altan sitter fremdeles bak lås og slå.

I «Den siste leken» har en forfatter trukket seg tilbake til en liten landsby for å skrive. På overflaten virker stedet stille og fredelig. Landsbyens beboere behandler den fremmede med en slags distansert respekt. Allerede ved ankomsten møter han en kvinne, Zuhal, som han føler en sterk dragning mot. De to utvikler et forunderlig og ytterst lidenskapelig forhold, som senere skal vise seg å bli skjebnesvangert. Zuhal er nemlig også borgermesterens kvinne. En av romanens byggesteiner er dette trekantdramaet. En annen og like viktig, er striden mellom landsbyens to maktblokker. Brutal vold. Drap på åpen gate. Mafiavirksomhet og korrupsjon.

Det går galt

Gyldendal presenterer «Den siste leken» som «en litterær krim noir». Det er bra. Jeg tror det er klokt å gi et tydelig signal om at dette ikke er en roman for den som bare vil slå i hjel et par timer med en spennende story. Altan har helt andre ambisjoner med denne komplekse romanen.

I lange strekk der fortelleren henvender seg direkte til Gud, drøftes grunnleggende temaer som begjær, tro, svik og død. Samtidig følger vi hovedpersonene inn i en stadig akselererende voldsspiral, der mange av den klassiske spenningsromanens trekk et tatt i bruk.

Dette er en modell som kunne fungert aldeles utmerket. Når det likevel går galt, har det helt andre årsaker.

Ubehjelpelige setninger

Allerede tidlig i boka får jeg en fornemmelse av at det er noe som ikke stemmer med språket.

Etterhvert støter jeg på setninger som: «På den fornøyelige seremonien hvor det ble stekt lam, hadde de i løse joggedresser slappet av i barndommens rolige vann.»

Eller: «Vennskapet vårt ga meg ikke rett til å gå og lete etter det han ikke hadde nevnt for meg.» Altså, som om teksten har blitt halt over fra tyrkisk til norsk ord for ord.

Det ville være dårlig gjort av meg å trekke frem ubehjelpelige setninger som dette, dersom jeg hadde funnet et fåtall av dem. Men det er dessverre ikke tilfelle. Det hadde ikke vært vanskelig å fylle en avisside. Det er åpenbart at vi her har å gjøre med en urutinert oversetter.

Det er imidlertid Ahmet Altans norske forlag som står ansvarlig for hvordan romanen presenteres her til lands. Her virker det som om språkvaskerne har vært på ferie.

Eller at de har hatt for dårlig tid på seg. Det er å la oversetteren i stikken.

Det er en umulighet å yte teksten full rettferdighet, slik den nå står. Derfor blir terningkast tre, først og fremst et signal til leseren om en utgivelse der noe dessverre har gått galt. Jeg er overbevist om at forfatteren har levert en bedre bok enn det vi her kan få inntrykk av.