Milan Kunderas siste bok er nå ute på norsk, fire år etter originalen. Om det norske forlaget har villet eller måttet utgi den for å komplettere «samlede verker», er ikke godt å si.
Men at denne tynne, lille boka ikke er blant Kunderas viktigste utgivelser, er altfor åpenbart.
Forfatteren byr oss spredte samtaler og minner hos en håndfull voksne menn som rusler i Luxembourg-haven, sitter på hybel og mingler på cocktailparty. De snakker om behovet for godt humør, begjær og sjekking.
Kvinnene er – naturligvis – livløse sjablonger: Rumper. Metaplanet sier at personene er marionetter i forfatterens makt, uten at leseren får annen innsikt enn nok en bekreftelse på at det jo alltid er slik. I bøker.
Milan Kundera
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
En sentral anekdote, som flettes inn på ulike steder, handler om en vits Stalin skal ha fortalt sine nærmeste medarbeidere, om en rapphønsjakt.
Stalin kommer til et tre der det sitter 24 rapphøns, men oppdager at han bare har med seg 12 patroner. Så han skyter 12 høns, går hjem og henter mer ammunisjon, kommer tilbake og skyter de siste 12. Stalins medarbeidere skjønner ingenting. Er det en løgn at fuglene ble sittende i treet? Noe å tenke på.
En annen tråd som gir stoff til tanken er historien om hvordan byen Königsberg fikk navnet Kaliningrad.
Her spiller en tilsynelatende likegyldighet inn på en snedig måte, som ikke skal røpes her. Den slags refleksjoner er det som gjør Kundera interessant, men her i boka blir det altfor lite slikt stoff.
Romansidene er tørt løv, de knaser i sin gjengivelse av det som en gang må ha vært yppig sensualitet for den eksil-tsjekkiske 88-åringen.
Skildringene av begjær blir tomme resitasjoner av anatomiske trivialiteter. Når Kundera undrer seg over navlen som fokuspunkt for erotisk begjær, er det som om han står og dveler ved porten til gravlunden.
Likegyldigheten er ikke lystig, og de mange gjenfortellingene av latteranfall gir ingen klang. Dét er også et aspekt av livet, og at en forfatter - som nærmer seg støvets alder - formidler en oppgitthet over ironiens og lekens tomhet, er vel å forvente.
Hadde han vært modigere i å gå inn i dette store hulrommet, kunne dette blitt et vektig memento mori – en nyttig påminnelse om vår ferd mot dødens mørke.
Slik er det ikke, til det er teksten for vag. Dessverre er det beste ved boka altså hva den kunne blitt, og ikke hva den er.
Thomas Lundbo har som vanlig gitt sitt franske forelegg en språksikker oversettelse, men selv hans utvilsomme talent makter ikke å redde dette fra å være en likegyldig bagatell.