Boka om Jølster hotell forteller en ganske annen historie om innvandring enn den vi får fra politikerne

Som mange andre har jeg et litt vagt inntrykk av hvordan det er å være flyktning og asylsøker. Men jeg har ofte lurt på hvordan det er å måtte forlate hjemlandet og bygge opp et liv et helt annet sted. Slike spørsmål stilte også Katrine Sele seg.

Hvem, hvorfor, hvorfra?

Hver dag så hun mennesker fra Syria og Etiopia, Afghanistan og Somalia gå langs veien på hjemstedet. Selv var hun nyskilt og hadde flyttet fra sitt hjem og slått seg ned på andre siden av vannet - i ny leilighet. Hun kjente på sin egen frykt for forandringer. Hvordan hadde da disse menneskene på mottaket det?

For å undersøke saken ble hun kjent med dem, og de fortalte historiene sine. Resultatet er blitt den kloke og skarpe boka «Jølster hotell. Historier frå eit asylmottak».

I boka møter vi en håndfull flyktninger. Som Bassel fra Daraa i Syria, Hayat fra Khartoum i Sudan og Shaban fra en bygd nær Jijiga i Etiopia. De har alle levd ulike liv og flyktet av forskjellige grunner. Én forlot kone og fem barn på grunn av en blodig borgerkrig. En annen var gravid da hun måtte dra fra ektemann, barn og jobb i FN fordi hun var i fare. Mens en tredje flykta fra trusler om tvangsekteskap og æresdrap.

Mange, små fortellinger

Sele har latt seg inspirere av nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsjs litterære teknikk. Den består i å la vanlige mennesker berette sine egne, små fortellinger. Grepet fungerer særdeles godt i boka. Man kommer tett på de ulike skjebnene, samtidig som forfatteren fint får fram at de også deler noen felles erfaringer. Som selve flukten, ventingen ved mottaket, frykten for å bli returnert og endelig flyttingen til egen leilighet på nye steder.

Ikke bare er historiene sterke, innimellom slår de også hull på vanlige forestillinger om hvem de er. For her møter man ikke bare mennesker med savn og traumer. Men også ressurssterke folk med bred internasjonal yrkeserfaring.

Som Moayad fra Raqqa. Først tok han en bachelorgrad i markedsføring og administrasjon i Syria, før han fortsatte studiene i Malaysia. Siden arbeidet han ved et luksushotell i Kuala Lumpur. Deretter ved en bedrift i Durban, der han «blei landdirektør for eksportbedrifta deira, Pacific Inter-Link». Når vi møter ham i boka, er han frustrert over ikke å få brukt sin kompetanse.

Hva med å bygge dem opp?

Ved å referere fra rapporter og forskning setter Sele flyktningenes erfaringer inn i en politisk og faglig kontekst. Slik forteller hun en ganske annen historie om innvandring enn våre politikere. Her er ikke flyktningene enten hjelpeløse ofre vi skal synes synd på eller lykkejegere og snyltere vi må behandle strengt. Men ni vidt forskjellige individer som burde bygges opp i stedet for å bli brutt ned.

Boka reiser også et urovekkende spørsmål ved den restriktive norske flyktningpolitikken. Skaper den ikke mange av de problemene som i neste omgang blir argumenter mot å gi flyktninger asyl og oppholdstillatelse? Katrine Sele har rett og slett skrevet en velturnert bok om et av vår tids viktigste spørsmål.