Året er 993. Vi er på Vingulmork ved østsiden av Oslofjorden, den gang kalt Viken. Tolvåringen Torstein Tormodsons far blir nærmest slaktet foran øynene på gutten. Selv blir han satt i lenker og slept med til et skip, av den brutale Ros og hans menn. Blant følge er en munk. Han legger korset på Ros’ panne og sier: «Krist velsigne deg. Og ditt sverd». Torstein sverger hevn.
Bjørn Andreas Bull-Hansen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
«Jomsviking» er den driftige forfatteren, bloggeren og tidligere toppidrettsutøveren Bjørn Andreas Bull-Hansens søttende bok. Han er kjent både for sine dystopiske framtidsromaner og norrøne spenningsromaner. «Anubis» (2005) ble heftig debattert, fordi han der beskrev et framtidig islamsk skrekkvelde.
Men det Bull-Hansen først og fremst vil, er å vise hvordan totalitære system holder det frie mennesket nede. Som i tidligere bøker, går det også i denne boka hardest utover kristendommen.
For Kvitekrist og hans menn kommer ikke godt ut i denne imponerende førsteboka i vikingserien om Torstein Tormodson. Den er skrevet i tilbakeskuende jeg-form av Tormod, som nå er gammel og ser tilbake på sitt liv. Sånn sett er det en blanding av dannelsesroman og helteepos. Første stopp for gutten er Kaupangen i Skiringsdalen, i nærheten av nåværende Larvik. Torstein blir solgt som trell til gretne Halvdan Knarresmed. Der lærer han seg håndverket som skal til å bli hans redning, nemlig båtbygging.
Nettopp båtbyggerkunsten skal være en av årsakene til vikingenes dominans de siste hundreåra før tusenårsskiftet. Gjennom Torsteins reise – delvis på flukt, delvis for å lete etter sin storebror Bjørn - tar Bull-Hansen oss gjennom det enorme geografiske området vikingene den gang rådet over. Dramatiske hendelser gjør at han seiler alene over havet og havner på Orknøyene. Siden havner han i Jorvik, som nå er York. Han ender som Jomsviking i Jomsland, nå del av Polen, og siden hos Venderne i det nåværende Tyskland.
Romanen er lagt til en dramatisk tid i Norge, der den norrøne gudstro og de gamle høvdingseter måtte vike for kongedømmene og Kvitekrist:
«Det er mitt håp at de som kommer etter oss, vil forstå at vi ikke bare var udyr og fiender av rettferdige konger», sier gamle Torstein.
Jomsvikingene har fått en slags helterolle. De var frie menn og beryktede krigere, men rettferdige på sitt vis. Ikke holdt de treller, og ikke vil de bøye under for Kvitekrist. Her fostres unge Torstein opp til å bli en av sin tids mest fryktede krigere.
Vikinglitteratur og -film er i vinden for tiden. Der er det naturlig nok mange klisjeer og mye diktning. Kildene er de upålitelige ættesagaene, nedtegnet noen hundre år etter hendelsene. Bull-Hansen har diktet inn kjente historiske skikkelser. Det er danskenes store vikingkonge, Svein Tjueskjegg, en ekstremt brutal mann som gjerne parterer en trell i et lystig blotelag. Det er vendernes imponerende høvding Burislav. Og det er Olav Kråkefot, som senere blir Olav den Hellige. Første gang Torstein ser ham, framstår han som lytefri. Etterhvert blir Olav avkledd som den brutale og maktsyke mannen han antakelig også var.
I fiksjonen må noen være helter, noen skurker. Bull-Hansen har likevel en relativt nyansert framstilling av de ulike skikkelsene. Torstein har sine laster og dyder, og er både feig og modig. Han har et ødelagt bein, men en imponerende armstyrke. Derfor blir han opplært til å bruke det fryktede mordvåpenet daneøksen. Han er i tillegg en ekstremt god bueskytter og rytter. Han sliter med tungsinn, og kan gå berserk. Det siste gjør ham til en livsfarlig kriger.
Dette er først og fremst en utrolig god historie. Mest imponerende er Bull-Hansens stilistiske bevegelighet; fra de små detaljer til storslåtte scenarier. Portrettene er eksotiske og overbevisende. Bull-Hansen kan være både poetisk og dramatisk. Han maner fram lukter og lyder, blomster og blod.
Kjærlighet har han også gitt rom for, selv om forfatterens hjerte nok ligger nærmere krigskunsten og dramatiske seilas. Ikke minst har han en imponerende innsikt i håndverk, klesdrakter og matskikker som han formulerer med en levende detaljrikdom.
Boka avsluttes storslått og blodig med slaget ved Svolder i år 1000. Her har Bull-Hansen gitt Torstein en helt sentral rolle, som åpner for en like lesverdig oppfølger. Boka er utgitt på eget forlag, etter at forfatteren brøt med Aschehoug i 2015. Den er allerede trykket i nytt opplag, og alt tyder på at dette blir en velfortjent suksess. Vikinger selger for tida, ikke minst i USA, og det ville ikke forundre meg om Torstein og resten av Bull-Hansens utrolige persongalleri en vakker dag levendegjøres i Hollywood.