Fire unge brødre bor i den lille byen Akure i Vest-Nigeria. Deres ambisiøse far jobber i Nigerias nasjonalbank, og blir forflyttet til en by vest i landet. Da faren blir pendler, glipper hans autoritære grep om de fire. Brødrene sniker seg ut for å fiske i den mørke og grumsete elven Omi-Ala, dit foreldrene har forbudt dem å gå. På veien møter de en dag byens fryktede galning Abulu.
Den forrykte mannen spår at femtenårige Ikenna skal bli drept av en av sine brødre. Det setter i gang en skjebnesvanger kaskade av hendelser, som innbefatter galskap, hevn, hat og død.
Chigozie Obioma
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Dette er den dramatiske kjernefortellingen i den nigerianske forfatteren Chigozie Obiomas debutroman, «Den forbudte elven». Forfatteren er selv født i Akure, men er nå professor i litteratur og skrivekunst ved Universitetet i Nebraska-Lincoln. Debuten med den vakre originaltittelen «The Fishermen» (2015) er oversatt til 24 språk. Den var en av det årets fremste favoritter blant ledende anmeldere, og ble nominert til Booker-prisen samme år.
Så er da også dette en overveldende kraftfull roman, både i tematikk og stil. Obioma har latt den yngste av brødrene, ti år gamle Benjamin, være forteller og jeg-person. Benjamin betyr «trøstens sønn». Det trenger foreldrene. Den forryktes grusomme spådom får så katastrofale følger at moren ender på mentalsykehus. Håpet brister for den framskrittsvennlige faren. Han som var overmodig nok til å få seks barn - det er også to yngre søsken - og drømte om en stor framtid for dem alle. De skulle trosse det gjennomkorrupte systemet i landet; og «dyppe hendene i dette livets elver, sjøer og oseaner og vinne suksess: bli leger, piloter, professorer, advokater».
Obioma har i et intervju uttalt at fortellingen kan leses som en allegori over Nigeria, der Abulu er den britiske kolonimakten, og de tre eldste brødrene de ulike stammene i Nigeria som ble splittet i kampen mot britene. Beskrivelsen av den skrekkinngytende spåmannen Abulu bærer da også fortellingen. Etter en bilulykke blir han skadet i hodet. Galskapen gjør at han voldtar sin mor, og dreper sin bror. Galningen får likevel gå fri, og bosetter seg i en forlatt kassebil. Abulu livnærer seg av søppel og avføring, og stinker død og fordervelse. Han onanerer åpenlyst, skjender den vakre madonnastatuen utenfor St. Andrews katedralen, og kopulerer med en jente som blir funnet drept. Alt dette mens folk passivt og skrekkslagne bare står og stirrer.
Abulu splitter landsbyen og de fire brødrene. Han blir framstilt som en slags blanding av et gresk orakel, en gammeltestamentlig profet og den onde selv: «Abulu var en leviatan. En udødelig hval som ingen tapre sjømenn enkelt kunne få has på», heter det et sted med tydelig referanse til Hermann Melvilles «Moby Dick».
«Den forbudte elven» er i beste forstand en politisk roman. Handlingen er ikke tilfeldig lagt til 1993. Det var året den M.K.O Abiola vant valget, og folk trodde på en lysere fremtid for det skakkjørte landet. Abiola fikk aldri komme til makten, og hans kone ble drept. Dette er bakt inn i fortellingen på finurlig vis. De fire brødrene hilste engang på presidentkandidaten og hans vakre kone. De fikk en M.K.O-kalender som skal komme til å spille en sentral rolle i dette tragiske skjebnedramaet.
Boka er bygget opp som en klassisk gresk tragedie, med gammeltestamentlige undertoner. Ikenna er helten som blir ødelagt av den skjebnesvangre spådommen.
Stilen veksler fra et høystemt bibelsk språk, der guttene straffes med «syndens sold» når faren får vite at de har fisket i den forbudte elven. Til assosiative sidesprangene bygget på folkloristiske myter og dyreallegorier. Denne blandingen av moderne vestlig skriftkultur og afrikansk muntlig fortellertradisjon, kommer også fram gjennom familiens flerspråklighet. Som da faren bruker engelsk når han snakker politikk, fordi stammespråket igbo mangler ord for begrepene.
Nettopp denne blandingen er noe av det som kjennetegner moderne afrikansk skjønnlitteratur, som nå seiler opp som det nye store også internasjonalt. De senere årene har kenyaneren Ngugi wa Thiong’o vært bookmakernes heteste tips til Nobelprisen i litteratur. Det er på høy tid. Kontinentets eneste svarte nobelprisvinner er nigerianske Woie Sainka i 1986, mens Nigerias mest kjente forfatter Chinua Achebe, deler skjebne med Graham Greene. Han døde før han fikk den.
Obioma regnes ikke overraskende som den nye Achebe. Han har et uhyggelig sikkert stilistisk grep om fortellingen, med et imponerende referansespekter. Det dramatiske og uhyggelige innholdet er formidlet med lekende letthet i et overveldende billedrikt språk, også takket være oversetteren Tone Formo:
«Hat er en blodigle: Det setter seg fast på huden din, det ernærer seg på deg og tømmer deg for saft og kraft. Det forandrer deg og forlater deg ikke før det har sugd den siste dråpen av fred ut av deg.»
Jeg kan ikke forstå annet enn at her har Obioma skrevet en litterær klassiker.