Zombieapokalypsen og klassesamfunnet

FILM: I britisk science fiction har ideene alltid vært større enn budsjettene. Dette innebærer at publikum i blant må se gjennom fingrene med spesialeffekter av tvilsom kvalitet, og så å si løsrive de filosofiske og moralske problemstillingene fra de faktiske bildene på lerretet. Colm McCarthys «The Girl With All the Gifts» ser langt bedre ut enn dens beskjedne budsjett skulle tilsi, men det er først og fremst ideene og tematikken som gjør dette til den beste sci-fi-filmen som har vært å se på norske kinoer i 2016.

Undergang
Historien utspiller seg i et framtidig Storbritannia hvor en mystisk soppinfeksjon har redusert menneskeheten til en frådende masse av hjernedøde, kjøttetende barbarer. De få friske menneskene som er igjen holder til i tungt befestede militærinstallasjoner, hvor de forsker på en kur mot infeksjonen ved å utføre eksperimenter på barn som ble smittet som fostre.

Når en av disse militærinstallasjonene oversvømmes av blodtørstige soppzombier, må en gruppe soldater (Paddy Considine) og forskere (Glenn Close, Gemma Arterton) legge ut på en desperat flukt i retning hovedbasen sør for London. Med seg har de den tolv år gamle Melanie (en ung og strålende Sennia Nanua), som på tross av at hun er smittet av soppsporene fortsatt har en viss kontroll over sine tanker og gjerninger, og som dermed er nøkkelen til menneskehetens overlevelse.

Gjenoppstandelse
Britiske zombiefortellinger handler uunngåelig om klasse, og her dreier det seg om klasse i global forstand. Det store spørsmålet er nemlig hvilken sivilisasjon som skal få arve den nye verdenen, og i siste akt tar filmen et par svært uventede – og svært interessante – vendinger. «The Girl With All the Gifts» er i det hele tatt en sjeldent velfungerende kombinasjon av populærkulturelle klisjeer, trashy spesialeffekter og et manus som er smart nok til å ikke gjøre et stort nummer av sine intellektuelle ambisjoner. Med andre ord er den en type film som de siste tiårene langt på vei har blitt erstattet av dumme, fantasiløse blockbustere, men som kinosommeren 2016 er et utvetydig bevis på at vi trenger mer enn noensinne.