Norge har en aldri så liten underkjent perlekjede med yngre forfattere innen den absurde fortellertradisjonen, som Cesilie Holck, Olav Øyehaug, Joakim Kjørsvik og Hilde Susan Jagtnæs. Sistnevnte har døpt sine korte, rare fortellinger for lynprosa. Med Maia Kjeldset Siverts har vi muligens fått en ny sjanger: Hyperprosa.
«Det ble en rotte!» et selvstendig forsøk på å mikse absurdisme med realisme. Boka består av absurde fortellinger som beveger seg i et flyvende tempo.
Maia Kjeldset Siverts
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Her er det lite nøling, mye bevegelse og en god porsjon nakenhet, som i en av samlingas første fortellinger; En eks-kjæreste kommer splitter naken på døra til jeg-fortelleren og skal inn.
Fortellingene kretser i all hovedsak om pulserende relasjoner i utfordrende omgivelser. Til felles for mange av dem: man leser en historie ferdig og klør seg i hodet. Hvor var det egentlig dette begynte igjen? Handlingsforløpet virker å stadig skli ut i nye og uventede retninger. Den neste setningen vrir seg unna den forrige. Denne avsporingsteknikken lykkes Siverts overraskende godt med, mye takket være et presist billedspråk.
Boka styrke er evnen til å gi korte, treffende portretter av sine mange karakterer. Som i åpningen av «den som googler seg selv», der forfatteren skriver om Ella:
«Av og til sover hun. Av og til spiser hun kyllingsalat. En gang lener hun seg ut av vinduet og slipper et egg ned på en frontrute. / Hun skriver om Foucault. Fotnotene hennes er små dikt. Når hun skriver, er hun ti meter under jorda. Det er stille. Ansiktet hennes er et oljemaleri.»
Avslutningsteksten, «Den nye Vigdis Hjorth», en slags komprimert nøkkelroman fra bokdebutantens verden, som glir ut i en herlig melankolsk avslutning i en frisørsalong. Kjeldset Siverts lykkes i å skrive galopperende, innfallsrik prosa med stor energi og mye følelse. Dette er en god debut.