ALBUM: Lenge leve EPen!
Roosevelt
Plateselskap
Enkelte artister skinner rett og slett sterkere på det eviggrønne kortformatet, der press om ‘koherens’ og ‘dramaturgi’ er tilsidesatt.
Det tyske enmannsorkesteret Roosevelt er blant dem.
Strålende «Elliot EP» (2013) var et stykke uimotståelig synthpop, drevet av Marius Laubers åpenbare meloditeft. Å kalle det chillwave – mikrosjangeren som ca. høsten 2009 resirkulerte åttitallets dansemusikk, av og for hippe stonere – er villedende.
I motsetning til sine soniske forfedre, sverger Roosevelt til minste motstands vei.
Og det er faktisk helt greit.
Særlig når låtene er på nivå med «Elliot EP», som de beste øyeblikkene på den selvtitulerte albumdebuten. Der «Moving On» kjemper om å være den sterkeste låten 26-åringen har skrevet, vil også «Hold On» sette fyr på førfesten.
Over tolv spor – sammenlignet med EPens fire – rekker man imidlertid å føle at Roosevelt har vel lett for å resirkulere sin egen suksessoppskrift.