Island høsten 1918: En unggutt står på kne foran en voksen mann. Gutten arbeider rutinert med kunden i munnen for å tjene noen slanter, men alle sanser er rettet utover. Han lytter etter motorsykkeldur i den svale kvelden, nærmere bestemt etter en «Indian» kjørt av en ung kvinne: «Hun dukker opp på kanten av knausen som en gudinne oppstått fra det dypeste hav, avtegner seg mot den flammende himmelen som er farget av vulkanutbruddet fra Katla, en pike som ikke likner noen annen».
Sjón
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Islandske Sjón debuterte med dikt som femtenåring og har skrevet i mange sjangre. Samarbeidet med Bjørk resulterte i en Oscar-nominasjon for sangtekstene til Lars von Triers film «Danser in the Dark», mens det litterære gjennombruddet kom med «Skugga Baldur». Boka fikk Nordisk råds litteraturpris i 2005. At Sjón er en kontrastenes forteller som trives med å bryte sjangergrenser blir umiddelbart klart i «Månestein», som nå kommer på norsk.
I bokas åpningsscene, sitert ovenfor, smelter to scener og virkeligheter sammen på fjetrende vis. En konkret og detaljert sexscene skildres parallelt med ungguttens intense sansning av en nærmest mytisk kvinneskikkelse. Hun står på berghyllen i lyset, han innunder, i skyggen. Hard realisme møter høystemt poesi i en scene som signaliserer hva som venter: Det er et drama rikt på visuelle og symbolske motsetninger vi skal inn i.
Hovedpersonen er Máni Steinn, eller Månestein. Han kalles stort sett bare «gutten» og bor på et loftsrom sammen med oldemorens søster. Gjennom noen høstmåneder 1918 følger vi Mánis bevegelser i øysamfunnets randsoner. Først som fattig gutteprostituert med lidenskap for stumfilmer, siden som legens hjelpegutt da spanskesyken inntar Reykjavik, «de fordømte sjelers småby».
Beretningen har en mørk og symboltung atmosfære. Nedfallet fra vulkanen gjør vinduene svarte av sot. Epidemien gjør livet på øya tyst, og utenfor herjer verdenskrigen. Selv «Kinematografene» stilner. Musikerne som spiller til stumfilmene blir selv stumme; syke eller døde. Også Máni blir syk, og i drømmeaktige sekvenser blander scenene fra filmene seg inn i livet hans. Da han friskner hjelper Máni de syke sammen med kvinnen på motorsykkelen, Sólborg.
Alle romanens brikker virker nøye arrangert, ofte i kontraster som opplyst og dulgt, natur og «unatur» i mennesket, rødt og svart. Krigen, sykdommen, vulkanen – alt det mørke får sin motsats i det lyse, Sólborg. Hun er et symbol heller enn en levende sjel, og representerer med sin røde motorsykkel og røde tørkle opprøret, kjærligheten og friheten. Alt det som er utilgjengelig for homofile Máni. Hans indre er derimot bebodd av en mørk sommerfugl: «fargen er svart som likvognens fløyelsborder.»
«Månestein» kan minne om en annen øyboers roman: Kim Leines grønnlandsroman «De søvnløse». Begge bøker er fortettede, eksistensielle dramaer der et øysamfunns mørke soner, sykdommer og lysskye sysler - men også samlende institusjoner - er omdreiningspunkter. Hos Leine er det sykehuset, hos Sjón kinoen. Verdenskrigen truer i de to de knappe romanene, som begge holder en forbausende fjærlett takt. Den dystre tematikken tatt i betraktning.
Hos Sjón medvirker knappheten til at personene fremstår som historiske aktører heller enn pulserende romanskikkelser. Vi får tidlige fornemmelsen av at romanen har en bestemt intensjon, at et spesifikt menneskes historie skal løftes frem. Fakta – utlegninger og riktig tidskoloritt – virker vel så viktig som å dikte et sjeleliv. Etter hvert innlemmes fotos, og avslutningen bekrefter antakelsen om at fortellingen er personlig for forfatteren. Det kunne vært skuffende, men Sjón skaper en uvanlig vakker slutt, der historien får en billedlig tvist som beveger.
«Månestein» er en veldreid og rørende roman om homofili og humanisme, om internasjonal filmhistorie og Islands nasjonalhistorie. Den er et spill med lyset og skyggen i den kollektive og individuelle historien; visuelt komponert, presist formulert, lett å lese og lett å like.