Märtha Louise har sammen med sin kompanjong Elisabeth Nordeng påtatt seg store og vanskelige oppgaver. De to har hatt en viss suksess med sin engleskole, sine bøker og selvutviklingskurs. Samtidig har de vært utsatt for hoderysting og hånlig kritikk.
Märtha Louise og Elisabeth Nordeng
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Utfra sine individuelle erfaringer skal de nå på nytt fortolke livets gåter og rettlede søkende mennesker til å finne bedre liv. Vi skal komme i dypere kontakt med oss selv, akseptere våre skjulte evner og selvutvikle oss til bedre å mestre hverdag og fest.
Det er ikke så lett å plassere prinsessene og bøkene deres. Selvfølgelig likner årets bok på andre selvhjelpsbøker, slik alle selvhjelpsbøker har liknet hverandre helt siden «Elsk deg selv» kom ut første gang.
Det dreier seg om hverdagsliggjøring og rasjonalisering av eksistensielle gåter alle sliter med. Hvordan skal vi håndtere store spørsmål om det overnaturlige, metafysiske og dybdepsykologiske?
Oppskriften er grei: Forfatterne beveger seg fra en altoppslukende, individuell usikkerhet til allvitende, total ro. Dette innebærer et løfte om forløsning tilgjengelig for alle. Til tross for at det er kommet tusener av slike bøker, lar ikke markedet seg mette. Forløsning uteblir. Kanskje også disse prinsessene selger en vare som ikke finnes.
Forfatterne har altså funnet en ny nøkkel for å fortolke sitt oppdrag og sin spesielle situasjon. De har begge oppdaget at de er «høysensistive» etter å ha lest en bok som kom på norsk i 2013, «Særlig sensitiv» av Elaine Aron. Opprinnelig kom boka i 1995, som «The Highly Sensitive Person». Her argumenteres det for at 15-20 % av befolkningen er høysensitive. Senere teorier har ment at denne «egenskapen» er medfødt, selv om man ennå ikke har funnet noe sensitivitets-gen.
På Arons hjemmeside kan du foreta en selvtest – sterkt anbefalt av Märtha og Elisabeth – der du ved hjelp av 27 enkle ja/nei-spørsmål kan finne ut om du er høysensitiv. Får du mer enn 14 poeng, er du sannsynligvis det, forteller Aron.
Testen viste at også jeg er det, og utfra spørsmålene ville jeg trodd at alle er det. Når tre av mine nærmeste likevel scoret langt under 14, er altså ikke alle det. Mine testkamerater spør meg om en slik test ikke er annet enn en måling av ditt eget selvbilde.
Dette er vanskelige spørsmål. For Märtha og Elisabeth finnes det svar. De fortolker sine egne livshistorier i lys av dette nye funnet, og gjennom dagliglivets anekdoter viser de hvordan de både er helt vanlige mennesker og altså tilhører den særskilte gruppen av dem som føler sterkt. Riktignok er denne gruppen noe større enn den andre særgruppen Märtha tilhører, aristokratiet. Og det er i dette skjæringspunktet boka folder ut sin dype tragedie.
Märtha har følt seg utilpass og ubekvem i store deler av livet, kan vi lese. Hun har rødmet mye og følt seg som en feil. Det har vært vanskelig å være i «rollen» hun er født inn i, særlig fordi den har vært så lite definert. Lillebroren har hatt en klarere rolle – han skal jo bli konge. Men hva er egentlig Märtha annet enn en utkommandert bifigur i et uutholdelig banalt skuespill?
Ekstra vanskelig må dette ha vært fordi det norske kongehuset i så stor grad insisterer på at de er vanlige folk, akkurat som alle andre. Det er ingenting hellig eller mektig ved dem, de har bare fått dette vervet utdelt og må skjøtte det så godt de kan, med boblejakker og ordensbånd.
Samtidig er de magnetiske blikkfang for en kjendiskåt verden. De har levd i en paradoksal kokong av tåpelig luksus, en lyssky tilværelse av privilegier og livsfjerne nettverk, uten noen egentlig begrunnelse.
Å mestre balansegangen mellom så motstridende væremåter kan jo gjøre enhver høysensitiv. Mer enn selvhjelpsmanual er denne boka et vitnesbyrd om en tragisk oppvekst med umulige forventninger. Det gjør den verdt å lese.