Jan Boris Stene legger ikke skjul på at hans forbilder ligger et godt stykke tilbake i tida. Han er en av flere nyere, norske krimforfattere som går i sporene etter Arthur Conan Doyle. Eller Agatha Christie og andre forfattere fra den såkalte britiske skolen i kriminallitteraturen.
Jan Boris Stene
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Denne tradisjonen dyrker kriminalromanen som en slags intelligenstest. En forbrytelse - ofte tilsynelatende umulig - blir introdusert. Deretter blir det opp til en skarpsindig etterforsker å løse gåten; hvordan og hvorfor denne ugjerningen er blitt begått.
Trondheim er skueplassen for begge Jan Boris Stenes romaner. Han debuterte med «Nådegiveren» i 2015. Der introduserte han fortelleren doktor Wilberg og hans venn, kjemiprofessoren Astor Falkener. Stene er selvsagt bevisst at de er kopier av Dr. Watson og Sherlock Holmes. De er utilslørte forbilder.
Når handlingen starter, er Dr. Wilberg på vei i slede til hotell Fjeldsæter der han skal tilbringe påsken. Året er 1917. Stormen pisker, fakkelen som lyser opp landskapet «speilte seg i øyne som skulte mellom trestammene, og avslørte de snødekkede armene som grep etter oss idet vi suste forbi». Wilberg fanger i detalj inn stemningen, både naturen og medpassasjerene. Vi forstår at nifse ting er på gang: «Det var Døden selv som lurte der ute.»
Jeg må innrømme at jeg har litt problemer med denne påståtte uhyggen. Det virker allerede på første side litt snålt at jeg-personen beskriver seg selv som «søvnig» samtidig som han er både mildt skrekkslagen og i høyeste grad oppmerksom på omgivelsene. Men la gå. Dette er en sjangerøvelse.
Allerede før bokas første drap blir begått, tilkaller Wilberg sin partner professor Falkener. Ikke før har han ankommet, så lyder et skudd fra hotelldirektørens kontor. Døren er låst fra innsiden i John Dickson Carr-stil. Man bryter seg inn og finner direktøren død, skutt gjennom munnen. Hvordan kunne dette skje? Er det mord eller selvmord?
Politiet kommer fra Trondheim, Falkener trer i aksjon. En rekke gjester og hotellansatte, dessuten avdødes sønn, blir i tur og orden avhørt. Samtlige viser seg naturligvis å ha motiv for å mislike, for ikke å si hate avdøde.
Groteske historier fra fortida rulles opp, mistanken blir lagt snart på den ene, snart på den andre, inntil Falkener avrunder det hele med å avsløre den skyldige.
Underveis kommer Stene med noen få henvisninger til virkelige begivenheter. Blant annet er den dramatiske avslutningen bygd på en autentisk hendelse, som her får sin «forklaring». Et visst sosialt perspektiv kommer også inn i bildet. Men det er mordgåten som står i sentrum. Stene har lagt inn et kart i boka som hjelper leseren til å trekke sine egne slutninger. Det gjorde han også i debutboka.
Personlig synes jeg den arkaiske og tilgjorte stilen blir slitsom i lengden. Den bidrar også til at jeg blir nokså uinteressert i de klisjepregete personene som boltrer seg i boka. De snakker omtrent likt. Stene klarer ikke å skape engasjement rundt dem. Jeg gir egentlig blaffen både i hvem som er drept og hvem som utførte drapet. Hadde jeg vært omgitt av disse folkene i påsken, ville jeg snarest reist hjem igjen.
Men jeg vet at det fins mange lesere der ute som elsker denne typen melodrama, der interessen for puslespillet overgår opptattheten av psykologien. Stene er deres mann.