Krimboka hans ble forhåndssolgt til 33 land

Engelskmannen Daniel Cole har fått en debut litt utenom det vanlige. Kriminalromanen «Filledokka» kom ut i Storbritannia i februar i år. Allerede nå foreligger den i norsk språkdrakt. Lenge før den gikk i trykken i hjemlandet var den dessuten solgt til 33 andre land.

Sensasjonelt bra, eller ekstraordinært mye triksing og fiksing? La det være sagt: Ingen forlegger får til dette med ei bok som ikke har noe for seg.

Det mest oppsiktsvekkende med denne kriminalromanen, er imidlertid at den ikke er oppsiktsvekkende i det hele tatt. Den handler om det samme som circa åtti prosent av alle andre krimutgivelser for tida. En gal seriemorder. Nei, to.

Morsom og grotesk

La meg forklare. I London har en skrulling gått rundt og satt fyr på en rekke unge kvinner. William Fawkes ved London Metropolian Police er hundre prosent sikker på at har taua rett mann. I retten blir imidlertid den tiltalte frikjent. Fawkes går i svart, og gyver løs på ham. Og blir selv låst inn på et mentalsykehus. Fire år seinere får han pussig nok politiskiltet igjen, og nok en serieskrulling å forholde seg til.

Og denne gangen snakker vi om et virkelig kroneksemplar av arten. En skrullingenes konge, kanskje til og med keiser.

Et lik blir funnet, nei vent litt. Et lik sydd sammen av seks avskårede kroppsdeler fra seks ofre. Og som ikke dette kunne være ganske mye mer enn nok: Kroppens hode er representert ved den tidligere Sette-fyr-på-kvinner-morderen. Som i mellomtida har vist seg å være skyldig. Og skulle oppholde seg på en slags engelsk Breivik-avdeling bak murene. Snart er hele nasjonen opptatt av jakten på Filledokkemorderen. Som til og med gjør narr av politiet ved å sende en liste med seks navn til media. Over personer han har fryktelig lyst til å ta livet av. Og når han har tenkt å gjøre det...

Utrolige drap

William Fawkes får med andre ord et visst trykk på seg i denne etterforskningen. Ikke minst fordi Fawkes eget navn er nummer seks på seriedrapsmannens ønskeliste. De utpekte ønskeofrene blir naturligvis tatt hånd om av politiet etter alle kunstens regler. Men akk. Morderen er en enda større kunstner. Når han setter i gang, kommer forfatteren opp med drapsteknikker så utrolige at man bare må gi seg ende over. Morsomt. Grotesk. Aldeles ute. På sitt mest vanvittige likner Cole ikke så rent lite på Sebastian Fitzek, for de av Dagbladets lesere som kjenner ham.

Tåpelig slutt

Morsomt? Ja. Dette er en lek og et eventyr, og verken kan eller må tas som noe annet enn det. Cole skriver også tidvis svært så vittig, selv om enkelte ordspill og poeng nok kan bli nokså underlige i den norske oversettelsen. Hovedpersonen Fawkes er dessuten litt av en type, skal det vise seg, og det er jaggu hans høyre hånd Baxter også. De bakser rundt i et slags hat-kjærlighetsforhold, som den vante krimleser også har sett en del varianter av tidligere, men som den engelske vidunderdebutanten makter å gi en egen vri.

Slutten på boka er imidlertid både svak og tåpelig, og det er et alvorlig ankepunkt mot en kriminalroman. Det er nettopp her, når trådene skal samles, at de virkelige mesterne viser seg. Daniel Cole er ennå ikke en av dem.