«Når uvante fælk går på graset, er det eit evig mas om at det er så mjukt. Når fælk går på stier, begynner sjæl den største hanrei å dikte, når fælk går på vatnet, blir det leven og oppstandels i årtusener, men når fælk går på asfalt, skal det væra så greit, alt som er, enda da har mennesket utradert seg sjæl.»
Adelheid Seyfarth
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Storbyen har ikke høy status hos Robert Tony Langberget. Han livnærer seg av strøjobber som asfaltlegger i Oslo. Det er elendig betalt, og kona Siw vil skilles fordi han aldri skaffer nok kronasjer. Så skjer det noe mirakuløst. Robert ser en hvit elgkalv bli født. Han finner en gjenglemt fiolin, . Og han møter en lærd gammel gubbe på en benk i Oslo. Gubben fatter stor interesse for denne enkle skogens mann fra Grue i Finnskogen.
Journalisten og litteraturviteren Adelheid Seyfarth er en original stemme i norsk litteratur. Hun brakdebuterte med den selvbiografiske «Fars hus» (2005), og fulgte opp med «Misjonærene» (2008) om en øko-turist som reiser til Afrika.
I den kryptiske «40 kalde bak månen» (2010) ble vi introdusert for elgjeger Robert Langberget første gang. Mannen som bare «veinter på at denna jævla tida på jorda er over, så ein kan få væra i fred!»
Tematisk kan boka minne om Jan Roar Leikvolls «Fiolinane». Også der er en fiolin bildet på en vei bort fra det mørke, på kunsten som kan redde verden. Seyfarth formulerer dette med en sjarmerende blanding av skakk humor og naiv skogsromatisk poesi. Langberget snakker med elgen, med skogen, med vannet: «Da han er ved vassdraget setter han seg ned, og forteller alle frie dråper om det stakkars vannet som er innesperra i røret der i Oslo».
Jeg må innrømme at de mange impresjonistiske bildene og det til tider nesten utilgjengelige finnskogmålet, gjør at jeg sliter med å komme meg gjennom denne fortellingen. Det betyr ikke at boka er dårlig. På sine særegne premisser, har Seyfarth skrevet en gjennomført god roman, med de mest overraskende og vakre bilder.