ANMELDELSE: Netflix' egenproduserte dramaserier er sjelden dårlige, men skal heller ikke anklages for å pløye ny mark. De er komfortable med å være vellagde, trygge varianter av ting vi har sett før. Humorseriene deres, derimot, er et ganske annet kapittel. De er innovative, eksperimenterende, og fulle av særpreg. Og juvelen i Netflix' humorkrone er «BoJack Horseman».
Beskrivelse
Premieredato
Kanal
I et Hollywood der mennesker og snakkende dyr lever om hverandre finner vi BoJack, en fallert komikerhest som bruker tiden sin på å drikke, se DVD'er av den generiske 90-tallssitcomen som gjorde ham berømt, og forakte alt og alle. Men mest av alt seg selv.
Popkulturreferansene og vitsene ligger tettere enn LA-smogen. Serien dekonstruerer det overfladiske kjendislivet med kirurgisk presisjon, men også vår egen kjendisdyrking, narsissisme og tv-påvirkede tro på at alle livets utfordringer kan løses i løpet av en halvtime og få en lykkelig slutt med sløyfe på. Søt barne-tv-animasjon og bløte dyreordspill til tross: dette er bekmørke greier.
Sesong 1 fulgte BoJacks forsøk på å skrive sin selvbiografi, med påfølgende selvransakelse og oppvirvling av grums og fortrengt skam. Sesong 2 handlet om innspillingen av filmen om hans store helt, veddeløpshesten Secretariat, mens den i forbifarten stilte noen smått eksistensielle spørsmål om hva som definerer oss, og hva slags hest man faktisk ønsker å være. I sesong 3 skal filmen lanseres, mens BoJack sliter med det mentale nedfallet etter katastrofen i New Mexico i forrige sesong, og lurer på hvorfor han fortsatt føler seg tom nå som drømmen er oppfylt. Når sjøku-journalisten i Manatee Fair spør «hva er det neste for BoJack?» blir han svar skyldig.
At den mest komplekse rollefiguren på tv akkurat nå er en snakkende hest, og at en animasjonsserie med karakternavn som Mr. Peanutbutter og Meow Meow Fuzzyface skulle vise seg å bli «Mad Mens» åndelige arvtager, kjennes merkelig å skrive. Men så bra er altså «BoJack Horseman». Ingenting her er bare en søt gimmick, ikke engang de snakkende dyrene. De er flerdimensjonale individer, som prøver å forbedre seg, men stadig overstyres av sine dyriske instinkter og svakheter. Det er morsomt, tragisk, og akk, så gjenkjennelig.
Det er umulig ikke å trekke frem formeksperimentet i episode 4, der BoJack skal promotere filmen sin på en undervannsfestival. Nesten hele episoden er uten dialog, der BoJack vandrer rundt på havets bunn i en glassbolle, isolert fra omverdenen og alle rundt seg, uten mulighet til å kommunisere med dem. Det er den beste Lost In Translation-historien jeg har sett siden, vel, «Lost In Translation». Sluttpoenget i episoden er teit, morsomt, og til syvende og sist dypt hjerteskjærende.
Dette er bortimot perfekt tv.