Møt Ollis, ti år gammel. Ei jente som ikke kan «sove med lukka dør eller hoppe frå ei huske i fart. Men ho kan bygge om ein hjulvisp til ei tannbørstemaskin». Hun er skapt av Ingunn Thon, en rykende fersk barnebokforfatter som vi garantert kommer til å se mye mer til i åra som kommer.
Ingunn Thon
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Skjønt, du har kanskje sett henne mye allerede, som programleder på NRK Super. Med «Ollis» viser hun at hun også er et forfattertalent utenom det vanlige.
Bare se hvordan hun presenterer sin hovedperson, i setningen over. Friskt og klisjéfritt og tindrende klart. Ollis trer fram fra boksidene med en selvfølgelighet som kjennetegner alle høyt elskede barnebokhelter. Ingenting overforklares, men vi forstår henne umiddelbart. Og slik fortsetter det.
Ollis’ familie er nettopp utvidet fra to til fire, og hun er ikke helt komfortabel med situasjonen. Mamma er for travelt opptatt med ny baby og samboer til å få det helt med seg. Klassisk barneboktematikk, men det tar raskt av. Sammen med venninna Gro, som minner mye om Maria Parrs Lena i «Vaffelhjarte», kommer hun over en mystisk postkasse langt inni skogen. Den leder dem til en raritet av en dame, med en enda rarere hobby. Som igjen leder Ollis av gårde på jakt etter pappen sin, som kanskje eller kanskje ikke døde da hun var liten.
Ingunn Thon er like oppfinnsom som sin egen hovedperson. Fortellingen er full av overskudd og ville ideer, stappet inn i et bittelite og jordnært bygdemiljø.
Her er selvsagt mange paralleller til Maria Parrs bejublede barneromaner fra små vestlandsbygder. Og i likhet med dem og mange andre, nyere barneromaner er den dyppet i nostalgi og rensket for moderne referanser.
Her er ingen mobiltelefoner, google-søk eller e-poster. Det kunne skurret ganske kraftig, men manglene blir en naturlig del av den lett alternative virkeligheten fortellingen bygger rundt seg. Mye av det som skjer i boka er på grensen til fantastisk. Men ikke fullt så spinnvilt at det er umulig å se for seg at det kunne ha skjedd på ordentlig.
Nora Brechs svarthvite blyantteninger fungerer som små gløtt inn i Ollis’ verden. Noen av dem helt bokstavelig, som ovale, små glugger. De er like breddfulle av rot og detaljer som teksten, og skaper gjerne komikk ved hjelp av forstørrede kontraster og livlige bevegelser.
Boka er også spennende og rørende, særlig mot slutten, når familieutfordringene tilspisser seg. De voksne som ikke ser, og de små detaljene som får alt til å rakne rundt Ollis. Et desperat påfunn kan få dramatiske konsekvenser.
Det beste er likevel språket. Få debutanter mester timing og rytme så godt. Det gjør boka perfekt for høytlesning, men også god å lese på egenhånd for litt større barn. Her er mange fine språklige bilder og beskrivelser, sett fra barneperspektiv. Som når Ollis irriterer seg over moras nye samboer:
«Ollis får skodde i brystet. Tett, tett skodde som fyller alt mellom magen og halsen. Sånn at det blir altfor trongt for lungene og ho ikkje får puste. «Eg stikk ut», seier Ollis og durar ut i gangen. «Ha det, då», kvitrar mamma.»
Det er en fantastisk god beskrivelse av ensomhet.