ALBUM: Bright Eyes var i flere år Conor Obersts bandprosjekt, med ham sjøl som eneste stabile medlem. Han er medlem i en «forening» som er mer opptatt av selve uttrykket enn at det skal låte så fordømt perfekt, Andre «medlemmer» er blant andre kameraten M. Ward (de var også to av fire i Monsters of Folk), Howe Gelb og Sufjan Stevens.
Conor Oberst
Plateselskap
De siste åra har Conor opptrådt under fødenavnet, uten at musikken har vært så veldig annerledes.
Det vil si, fjorårsalbumet «Ruminations» var strippet ned til Conor og en kassegitar, et munnspill eller et piano. På «Salutations» har han spilt inn de ti låtene på nytt - og høynet med sju nye. Og - de nye låtene står ikke tilbake for de opprinnelige ti.
«Salutations» er et glimrende eksempel på at gjenbruk ofte kan ha mye for seg.
Gode låter trenger i utgangspunktet ikke mye mer enn en kassegitar, men her får de likevel det musikalske følget de fortjener.
Og for en gjeng han har i ryggen: Backingbandet er The Felice Brothers, supplert med co-produsent Jim Keltner på trommer og gjesteartister som Gillian Welch, Jim James, Blake Mills, M Ward og Jonathan Wilson. Med flere!
Triste låter blir med ett mye lysere med den rette instrumenteringen - som for eksempel en leken, «spinkel» elgitar. Dette er folk-country - og Conor Oberst - på sitt beste.
Susanne Sundfør gjorde det samme, men da i motsatt rekkefølge. «Take One» var en nedstrippet versjon av debuten - som med sin nakenhet ble enda bedre. Her vil jeg påstå at de nye versjonene kler enda bedre den nye, musikalske drakta. Høydepunkter er fengende «Till St. Dynphma Kicks Us Out» (restaurant i New York), countryrockeren «A Little Uncanny», «Barbary Coast (Later)» og «Rain Follows The Plow».
Men altså, Conor bør ikke spille for mye munnspill. Det blir for røft og uvørent (og tidvis småsurt).