ALBUM: Puh, da var det Kvelertak-tid igjen. Og det med den vanskelige tredjeplaten, si. Forgjengeren var som tittelen indikerte «Meir» av det samme utrolig effektfulle rock'n'rollhistoriepløyende heksebrygget debuten patenterte. Etter et par vintrer i utgivelsedvale, er det åpenbart at gjengen har tenkt at en endring må til.
Borte er de lett gjenkjennelig omslagene til John Baizley. Produsent Kurt Ballou, som har gitt kraftsalvene deres det kontante suget, er permitert inntil videre. Det er de kosmetiske endringene - de største grepene er åpenbart tatt i øvingslokalet. Det er tydelig et Kvelertak med et sterkt ønske om å utfrodre seg selv man møter i 2016.
Arrangementene er mer vridd mot venstre. Vers/refrengstukturene er mer utvasket i den forstand at de ulike partiene får mer tid til å spille seg ut og utvikle seg videre i sitt tempo. På mange måter er platen mer jam-preget enn de to forløperne.
Kvelertak
Plateselskap
Men la oss ikke vandre helt inn i tåkeheimen. De som nå frykter en tverr kunstplate fra Kvelertak kan slappe helt av. Det er fortsatt de umiskjennelige riffene som er gjengens sterkeste våpen. Og for en åpning.
Ulastelig kombo Hovedriffet i åpningslåten «Dendrofil for Yggdrasil» høres ut som noe Ulver kunne finne på å spille inn da de gjorde sitt primitive black metal-opus, «Nattens Madrigal» for 20 år siden. Det låter stilsikkert «nekro» og samtidig helt koko fengende. Før sangen toner ut har den rukket å anta The Who-aktige klimaks, noe som illustrerer de radikale ytterpunktene i Kvelertaks liv og leven. «1985» har allerede gått sine runder på radio. Det stampende drivet og det Thin Lizzy-aktige gitararbeidet, sammen med det himmelhøye nostalgirefrenget vil garantert gjøre den til en fremtidig livefavoritt.
«Nattesferd», med sitt rastløse driv, høres mest ut som et røffet opp lydspor til en spionfilm fra 70-tallet - i alle fall frem til den brekker over i et soloparti som peker i retning av Judas Priest og «Sad Wings of Destiny». Og historieleksjonene fortsetter - ikke bli overrasket om du får assosiasjoner til både «Deuce» av Kiss og Survivors «Eye of the Tiger» når du hører «Svartmesse», eller Black Sabbath når du kommer til finalen, «Nekrodamus».
Mindre punk Kvelertaks styrke er utvilsomt deres evne til å plukke sjangerdefinerende elementer og sette dem i sitt eget velfungerende system. Du kan nikke anerkjennende til den ene vendingen her, eller den andre melodien der gjennom hele platen uten at det låter som noen annet enn nettopp Kvelertak.
I sum en riktig utvikling og sannsynligvis bandets mest varierte plate til dato. Med andre ord enda mer Kvelertak er fortsatt mer av det gode.