Enhver diskusjon om kjønn og likestilling ender før eller siden i spørsmålet om hvilke saker det er verdt å kjempe for. Hvem er de mest trengende? Kan vi kritisere ulikestilling i næringslivet så lenge minoritetskvinner lever i ufrihet? Burde vi ikke heller protestere mot arbeidsforholdene på Trumps hoteller enn å strikke pussyhats og marsjere mot griseprat?
Bodil Chr. Erichsen
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Dette rene og ranke-premisset oppsto ikke med antifeminismen i sosiale medier. Det har vært en sentral og splittende del av en lang revolusjon. Det har alltid vært en krangel om hvem de riktige feministene er.
Den fortsetter i historien om norsk kvinnekamp som nå er samlet og utgitt på det nye forlaget Agenda Res Publica Media, som lover å skape debatt og nytenkning. Det er neppe denne boka de sikter til.
Myten om at det bare finnes én feminisme og én kvinnebevegelse, blir enda en gang avvist i historikeren Bodil Christine Erichsens ambisiøse tobinds verk om norsk kvinnekamp fra 1850 og fram til tusenårsskiftet. Det har vært hennes mål. En rød tråd gjennom det første bindet, som denne anmeldelsen er basert på, er forskjellen mellom de borgerlige feministene og sosialistene.
Eller kanskje mer presist, mellom de som «bare» er opptatt av kvinners rettigheter og de som ser kampen i et større klasseperspektiv. Erichsen er en streng grensevokter av siste kategori, uten å gi seg til kjenne for andre enn dem som vet hvem hun er. Hun kunne vært mer åpen om eget ståsted i stedet for å skjule seg bak sarkastiske pronomen, som i «mange ville hevde», «noen ville mene» og liknende fraser som er late journalisters verktøy, ikke historikerens.
Erichsen påberoper seg å ha skrevet den første samlete oversikten over norske kvinners liv og kamp, og det må bejubles. Men selv om hun innfrir løftet om en oversikt, blir det tidvis vel summarisk og overfladisk. Erichsen ber selv bondekvinner om unnskyldning i forordet. Her støtter jeg hennes prioritering. Streikende fyrstikkarbeidere og fattigdommen i byene var mer avgjørende for utviklingen av sosialhjelp og etter hvert den velferdsstaten som er grunnen til at Norge rangeres som mest likestilt i verden.
Det var her fundamentet ble lagt. Etter forfatterens syn må kvinnekamp først og fremst være klassekamp. Hun peker på at arbeiderklassens kvinner hadde viktigere ting å kjempe for enn likestilling, mens borgerskapets kvinner i sin kjedsomhet leste John Stuart Mill og maste om stemmerett og et bedre sexliv. Kvinnekamp ble en middelklassesyssel, enten den foregikk på høyre- eller venstresiden, og hun frykter for veien videre hvis ikke klasseperspektivet blir mer framtredende igjen.
Det er omfattende litteratur som viser at de borgerlige feministene var opptatt av solidaritet med arbeiderklassen. Det var noe av det revolusjonerende med feminismen. I norsk politikk var det tverrpolitiske kvinnesamarbeidet avgjørende for både abortlov og likestillingslov.
Kanskje har Erichsen latt seg blende av støyende tabloidfeminister, men bak overskriftene har likestillingsarbeidet neppe vært mer opptatt av økonomi og arbeidsliv, av diskriminering og interseksjonalitet, enn det er i dag. Man kan heller spørre om klassekampen har vært særlig opptatt av kjønn.
Kvinnekampen burde være skolepensum, viser kunnskapsløsheten hver gang likestilling blir diskutert. Dette er virkelig historien om byggingen av det moderne Norge. Erichsen beskriver godt hvordan kvinnekamp og liberale ideer fikk fotfeste. Det var avgjørende at Norge ikke hadde aristokrati, men et opplyst embetsverk. De sosialliberale ideene fikk dermed tidlig utbredelse i ledende intellektuelle kretser.
De sosialliberale har likevel endt som suspekte figurer i Erichsens kvinnekamphistorie, noen også med tilbakevirkende kraft kan det synes som. Hagbard Berner, som grunnla både Dagbladet og Norsk kvinnesaksforening, blir avskrevet som en mannlig frontfigur.
Forfatteren er skuffet over utviklingen i norsk feminisme etter 1970-tallet. Hun mener den er blitt klasseløs og nyliberalismens smøreolje. Mot slutten skriver hun dystert om vår tid: «Norge var fortsatt et godt land å leve i» - tross EØS og nyliberalisme. Dette er en påstand som hadde fortjent bedre dokumentasjon enn sjablonger om tøffere arbeidsliv og litt oppgitt fnysing over Gucci-feminister.