«Denne mislykketheten, det at jeg hadde det der veike ved meg, gjorde at jeg var en fyr det var et spørsmål om når, ikke om, kom til å finne kjæresten sin sammen med en annen.»
Refleksjonen tilhører den unge og fornavnløse Kjølstad, på jobb i Dagbladet. Hele barndommen ble han hundset av faren, og forakten den lille gutten var gjenstand for, er solid integrert i ham. Likevel har han skapt seg et greit liv, funnet sin plass blant andre tvilsomme (les: journalister), og etablert seg med Karin.
Kjølstad lyver om mye i livet, ikke minst om farens forsvinning, men først da Karin er utro, glipper kontrollen. Utforbakken begynner, og den er bratt.
Sondre Midthun
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Sondre Midthun debuterte i 2011 med «Kom aldri nærmere», utgitt i Cappelen Damms serie for unge talenter, «20 under 30». Boka skildrer en familie der mor og sønn lever i konstant redsel for farens raseri. Episoden der faren i et innfall dreper sønnens hund, bærer den voksne Kjølstad med seg. I årets «Farvel til alt dét» fortsetter fortellingen. Flere av menneskene fra barndommen i Nordland er fremdeles aktører.
Da årets roman starter er Kjølstad tilbake på hjemstedet, og grubler over Karins utroskap. I tilbakeblikk får vi livet hans gjennom de åtte årene som er gått siden faren døde og han møtte Karin. Barndomsminner flettes inn. Sammen danner brikkene et bilde av en skadet mann som manipulerer, spionerer og lyver.
Midthun turner det hele med ro og oversikt, og romanen går fra festlig satire - særlig Dagblad-folk får unngjelde - til det uhyggelige. Barndommens fornedrelser har skremt vettet av Kjølstad. Bokstavelig talt.
Boka har klare fellestrekk med andre romaner om farsredsel, som Tore Renbergs «Kompani Orheim» og Karl Ove Knausgårds «Min Kamp». Alle de tre romanen er rystende beretninger om å vokse opp med en uberegnelig far. Hovedperson Kjølstad minner særlig om Knausgårds «Karl Ove»: Den ekstreme selvbevisstheten, det intense blikket som alltid kontrollerer hvordan andre reagerer på ham, følelsen av skam og veikhet.
Men Midthun trekker det lenger. Kjølstad er som en trykkoker. Det gløder bak pannebrasken hans, og paranoia, maktsyke og irritasjon over omgivelsene - «et kavaleri av bedrevitere» - glir over i vrangforestillinger. Portrettet er overbevisende. Midthun gjør Kjølstad troverdig, både sårbar og lumsk.
Det er interessant og pinefull lesning: Kjølstads liv blir et uhyrlig ekkokammer, der alt bekrefter hans forstyrrede ideer.
Midthun skaper scener og dialoger som pendler fra det vittige til groteske. Infamiteten han lar Kjølstad betrakte verden med gjør første halvdel av romanen morsom. Siden blir det mørkere. Avslutningen er nesten nødløsningsaktig, men effektfull. Den overrasker, samtidig som den bekrefter Midthuns gode kontroll med historieelementene, utporsjoneringen og sammensetningen av dem. Bitene passer.
Med «Farvel til alt dét» viser Midthun seg - igjen - som en skarpsynt portrettør av menneskelige mekanismer, av lyter, arr og redsler.