«Årets viktigste bok», står det på omslaget til «Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming», først utgitt på engelsk i 2015. I realiteten er det en ganske uspennende bok Per Espen Stoknes har skrevet. Jostein Gaarder har skrevet et tilsvarende uspennende forord.
Per Espen Stoknes
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Utgangspunktet er greit nok: 97 prosent av verdens klimaforskere er enige om at det foregår menneskeskapt global oppvarming og at det er avgjørende å få gjort noe med det, mens halvparten av befolkingen i Vesten ikke godtar disse påstandene.
Den BI-ansatte psykologen og økonomen Stoknes vil forklare hvorfor vi benekter noe slikt som klimakrisen. Hvorfor vi tenker egoistisk og kortsiktig. Han støtter seg til ulike disipliner innen psykologi, så som evolusjonspsykologi, sosialpsykologi og psykoterapi.
Boka angir også en del løsninger for å såkalt dulte folk i grønn retning. Slik sett står Stoknes’ tilnærming nær den til Gunhilds Stordalens organisasjon GreeNudge, som han da også henviser positivt til. Det er mulig at forslagene Stoknes kommer med kan fungere ansporende på eksempelvis næringslivsledere på jakt etter klimatiltak som ikke krever for mange ressurser. For den allmenne leser er imidlertid disse ideene uengasjerende lesning.
«Jeg er vitenskapelig skeptiker og dermed også klimaskeptiker», skriver forfatteren et sted, og gir dermed ordet klimaskeptiker en annen betydning enn det som har blitt vanlig. Kanskje ikke så rart: Skepsis er jo et honnørord. Ordet klimakritiker forbeholder Stoknes de få forskerne som ikke deler forskerflertallets analyse av klimaspørsmålet, men som tross alt argumenterer rasjonelt. De som har en irrasjonell, eller «trosbasert og antiskeptisk» holdning, kaller han klimabenektere.
Et sted i boka innrømmer forfatteren at benektelse har blitt et håpløst vagt ord. Stoknes burde være mer opptatt av vaghet. Når han oppsummerer at de «fem psykologiske barrierene mot klimahandling» er distanse, dommedag, dissonans, benektelse og identitet, er det han selv som er vag.
Forfatteren har en sak, men den er fort oppsummert: Menneskeskapte klimaendringer har blitt bedre dokumentert, vi gir jamt faen, men det er håp. Å skulle spe dette budskapet ut over 350 sider, gir en ganske tynn suppe av gjentakelser, krydret med en god del selvfølgeligheter.
Det er kort sagt verken spesielt lærerikt eller særlig underholdende. Cellulosen og energien brukt i produksjonen av denne boka kunne trygt vært spart, med tanke på kommende generasjoner.