I 1977 tok Kjartan Fløgstad seg for første gang over Storskog til Murmansk som turist. Siden har han besøkt vår nabo i øst en trettitalls ganger. Reisene er nå blitt forvandlet til skrift i «Trans-Sovjet ekspress».
Kjartan Fløgstad
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
Foranledningen for utgivelsen er at det i år er hundre år siden den russiske revolusjon. Opprøret mot tsarveldet i februar 1917, skulle forandre verdenshistorien. Under Lenins og Stalins ledelse ble Sovjetunionen forvandlet til et skrekkregime. Da imperiet gikk oppløsning i 1991, var det ingenting igjen av den kommunistiske drømmen om et bedre samfunn.
«Alt i forkant kan vi slå fast at det vil bli eit vanskelig hundreårsjubileum å markera, for ikkje seia å feira», skriver Fløgstad treffende i åpningen. Likevel har han altså skrevet en essayistisk reiseskildring om Sovjetunionen.
Den handler først og fremst om arkitektur og byplanlegging, monumenter og tv-tårn. I boka setter han seg fore å betrakte bygninger og byer slik vi ser på ruiner fra en fjern fortid. Mot slutten av boka spissformuleres holdningen av en kunsthistoriker. På spørsmål om ikke den ideologiske arven plager henne, svarer hun: «Lenin? Nobody cares!»
Ved å ta oss med på reiser fra Murmansk i nordvest til Armenia i sør, Kaliningrad i vest og Norilsk i øst vil Fløgstad få oss til å se på sovjetisk arkitektur med nye øyne. Han vil vise frem det han kaller «ein stor og ofte uventa rikdom i uttrykksformer». Boka er rikt og utsøkt illustrert med historiske fotografier og fantastiske tegninger. Illustrasjonene dokumenterer også Fløgstads overraskende påstand om hvor rik den sovjetiske arkitektur er.
Til forskjell fra andre forfattere i sin generasjon, som Dag Solstad og Espen Haavardsholm, har Fløgstad skrevet lite om sitt eget liv. Men allerede i andre kapittel forteller han det som til nå må være hans fyldigeste skildring av foreldrene og barndom i Sauda. Om skolegang og arbeid i smelteverket. Om det ufullførte arkitektstudiet og hvordan han endte som forfatter.
Også historien om den sovjetiske arkitekturen starter i det selvbiografiske, da han besøker sønnen i Sør-Frankrike for å se sitt tredje barnebarn. Etter noen dager som bestefar, får han «byspreng». Turen går til Marseille for å studere Le Corbusiers nyskapende boligblokk «Unité d’Habitation». Derfra fortsetter reisen til Moskva, og etter hvert til det som var Le Corbusiers forbilde. Den russiske arkitekten Moisej Ginzburgs bygg Narkomfin. Boka er på sitt beste når den også er en personlig reise.
Etter hvert blir det personlige nærværet svakere. I perioder forvandles Fløgstad til en rastløs guide det er vanskelig å få øye på. Det er tett med leksikalsk informasjon og historiske anekdoter om bygninger og arkitekter, politikere og kunstnere, men uten at de alltid settes inn i et større perspektiv.
Det fører til at boka forteller en historie om sovjetisk arkitektur hvor det formelig myldrer av navn og opplysninger. Vi beveger oss fra 1920-tallets nyskapende konstruktivister til stalinstidens konservative nyklassisister. Fra masseproduksjon av blokkleiligheter på 60-tallet til det han kaller postmodernismen i Sovjetunionens siste periode.
Under lesningen savner jeg de mer dvelende historiene vi finner i bøkene om Sør-Amerika. Sammenlignet med fjorårets "Etter i saumane" er det langt mellom de polemiske sparkene som kunne gitt teksten kraft og intensitet.
Selv hevder Fløgstad at boka tematisk står i forlengelse av skildringen av det nedlagte russiske gruvesamfunnet på Svalbard i «Pyramiden». Forfatterens rastløse blikk og sans for overflater minner meg mer om stilen i de mer springende reiseskildringene «Hotel Tropical» og «Shanghai ekspress».
Så til tross for fine observasjoner, slående bilder og illustrerende anekdoter, tar boka hverken følelsesmessig eller intellektuelt tak i meg. «Trans-Sovjet ekspress» er blitt en jubileumsbok, hvor det som i utgangspunktet var en god idé ender med å bli en fiks idé. Det er for tidlig å betrakte bygninger i Sovjet på samme måte som ruinene i en aztekerby i Mexico.