Manipulerende barnebok om norsk asylpolitikk

Se for deg en roman om en familie som flykter fra et krigsherjet land, bor et halvår på mottak i Norge, før de får avslag på asylsøknaden. Så griper fortelleren inn og sier han vil gi deg en ny slutt som han liker bedre, der familien får bli. Smil og latter. Og helt til slutt: Her får du vite hvem som bestemmer over flyktningene, og hva du selv kan gjøre.

Det er «Samir og den lange reisa» i kortversjon, bortsett fra at det er en bildebok. En politisk barnebok, ifølge Manifest forlag. Jeg har ikke noe prinsipielt imot en slik betegnelse. Barnebøker må gjerne få ha et politisk budskap. De kan gjerne engasjere, oppildne, provosere.

Men ikke manipulere. Og det gjør Kristian Fjellanger og Jenny Jordahl i denne boka.

Spørsmål og fasitsvar

Selv om de starter med et barneperspektiv – vesle Synne gleder seg til å få en ny gutt i klassen – klarer de ikke å fri boka fra en belærende fortellerstemme. To ganger dukker forfatteren og illustratøren selv opp i boka, både i tegning og tekst, og snakker direkte til leseren.

De «synest at Noreg har så mange pengar og så god plass at me bør la Samir og andre born som han få lov til å vere her». Derfor presenterer de en ny slutt på fortellingen, som stoppet så trist da Samir, mora og søstera ble sendt tilbake til Afghanistan. «Synest du at Samir og familien hans burde få vere i Noreg?», står det på siste side.

Selvsagt er svaret ja, ikke bare fordi fortellerne allerede har gitt oss fasiten i en tilnærmet lik setning tidligere i boka. Men også fordi leseren på dette tidspunktet «er» Samir. Synsvinkelen ligger ikke lenge hos Synne, hun var bare en lett identifiserbar inngangsport. Etter at hun har møtt Samir, og vi har blitt kjent med ham, er det ham vi følger videre.

Dette er jo det magiske ved litteraturen: Den kan sette oss i andres sted, og slik gjøre det lettere å forstå komplekse sammenhenger. Men denne boka stopper ved første ledd.

Forfatterne har øyensynlig liten tro på at barn kan tenke selv. Det er synd, for personlig deler jeg deres syn på asylpolitikken. Jeg er enig i at flere barn som Samir bør få opphold i Norge. Men som barnebokanmelder blir jeg provosert av en fortelling som ber om å bli tolket innenfor så trange rammer.

Et godt bilde

Skiftet fra rammefortelling til fortellingen i fortellingen – Samirs historie – er uelegant. Han som var så stille, prater brått som en foss. Og det i et nokså tilgjort barnespråk, som minner om måten voksne snakker når de skal forklare barn noe vanskelig: «Det var blitt krig, og pappa var ikkje einig med dei som bestemte. Og då vart sjefen i landet vårt sint på pappa og sette han i fengsel. Men pappa er ikkje nokon tjuv.»

Foruten én dramatisk episode under flukten, følger fortellingen en jevn, slak spenningskurve. Alt går fint, inntil – boom – asylavslaget kommer, i form av et digert, rødt «NEI»-stempel i en hvit konvolutt, mot en mørk bakgrunn som dekker hele dobbeltsiden. Vi kunne like gjerne nynnet «Skjebnesymfonien», så sjokkartet er omdreiningen. Det var ikke dithen fortellingen utviklet seg!

I dette skjebnesvangre øyeblikket er bildet viktig. Men i boka for øvrig gjør de lite annet enn å gjenfortelle teksten. Eller omvendt.

Et unntak er spenningstoppen der Samir havner i en annen båt enn mamma. Da ligner bildet de kjente ovenfra og ned-fotografiene av overfylte flyktningebåter i Middelhavet. Samirs røde redningsvest og mammas røde sjal forteller umiddelbart hva som har skjedd, selv om det ikke står i teksten.

Det gir en slående effekt, og viser hva som kan skje når en lar bildene – og dernest historien – tale for seg. Hadde de bare gjort det litt oftere.