«Er dyrene i stand til å ha følelsesmessige refleksjoner? Har de i det hele tatt et følelsesliv? Eller er det bare fri fantasi og ren ønsketenkning?»
Dette er kjernespørsmålet i den nye boka til den tyske skogvokteren Peter Wohlleben. Det blir snart klart for leseren at forfatteren selv svarer et rungende ja på de to første spørsmålene og nei på det tredje.
Peter Wohlleben
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
Wohlleben er en stor idealist på vegne av naturen. Hans drøm er at menneskene i større grad «viser respekt i sin omgang med den levende verdenen vi alle lever i». Den forrige boka han utga på norsk, «Trærnes hemmelige liv», var en original gjennomgang av hvordan trær i skogen vokser i forhold til hverandre, en avhandling full av aha-opplevelser.
Denne gangen forsøker han å gjøre noe lignende i forhold til dyrelivet, fra den minste maur til skogens største pattedyr. Vel vitende om at ethvert tilløp til vitenskaplig belegg til tider er milevis unna, forteller han hva han selv tror eller mener å vite om dyrenes følelsesliv. «Jeg prøver ofte å finne analogier mellom menneskene og dyrene, fordi jeg ikke kan forestille meg at dyr føler ting grunnleggende annerledes enn oss.»
I sin iver etter å tilføre dyrene menneskelige egenskaper er Wohlleben bare delvis overbevisende. Iblant kommer han med tankevekkende eksempler. Andre ganger oppleves han som en av disse hundeeierne som snakker til og om sine kjæledegger som om de var tenkende og følende vesener og vel så det.
Mennesket er hundens beste venn, som det heter. Og Wohlleben er venn med de fleste, med noen få unntak, for eksempel tabloidavisenes mest trofaste følgesvenn i nyhetstørre sommermåneder: Flåtten. Sannelig klarer han likevel å forsyne også den med et slags følelsesliv:
«Men også disse små, frastøtende smådyrene har en evne til å føle, i hvert fall kan evnen til å kjenne sult og andre enkle behov påvises hos disse dyrene. For det er bare når magen rumler at disse små edderkoppdyrene får lyst på blod fra pattedyr. Det må altså være ubehagelig for dem å ha tom mage…»
Her må man vel trygt kunne antyde at forfatteren slår inn åpne dører. Mer sensasjonelt hadde det vært om han hadde kunnet påvise at flåtten var drevet av ren ondskap. I stedet forklarer Wohlleben at flått blir «styrt av drifter, de søker grådig etter en partner». Han hevder at «flåttens største lykke i livet» er «å sørge for tusenvis av etterkommere før de selv dør helt utslitt». Hanflåtten dør nemlig straks etter parringen.
I sin jakt på dyrenes følelsesliv går Wohlleben igjennom det meste, fra lukter og smak til sult og søvn, fra lykke og vellyst til angst og sorg. Gang på gang må han beklage at det ikke fins noe belegg i zoologien for de teoriene han legger fram, i setninger av typen: «Dessverre har ikke noen ennå forsket på om dyr kan skamme seg.» Eller denne:
«Hva som er sant og usant her, kan jeg dessverre ikke slå fast, men magefølelsen forteller meg at våre medskapningers evner generelt er sterkt undervurdert.»
Som kjent er det bare Doktor Dyregod og Tarzan som kan snakke med dyrene. Ikke engang Wohlleben har funnet noen måte å gjøre det på. I sine sammenligninger mellom dyr og mennesker er han i blant på svært tynn is, for eksempel i sin utlegning av fenomener som «intuisjon» og «instinkt».
Underveis finner han det på sin plass å komme med de rene selvfølgeligheter:
«Heldigvis har vi et språk som gir oss muligheten til å meddele oss, slik at motpartens følelser til en viss grad kan forstås. I motsetning til hos dyrene.»
Eller:
«Vi mennesker vil aldri kunne erfare om dyr kan føle angst, sorg, glede eller lykke på samme måte som vi gjør.»
Enkelte ting er likevel sikrere enn andre:
«...i evnen til å tenke er forskjellen mellom oss og dyrene udiskutabel: Dette kan vi fortsatt best.»
Kanskje er tenkningen overvurdert? Wohlleben slår fast at mange mennesker mener å ha det best når de ikke behøver å «tenke på noen ting». Han skriver: «Man kan altså være glad og lykkelig uten å måtte gruble noe videre over det.» Slik som dyrene, med andre ord.
Boka avsluttes med et kapittel om sjelen. Han konkluderer med at om mennesket har en sjel, må dyrene også ha det:
«Ekorn, rådyr og villsvin med sjel, som tenker og føler og sanser…Når jeg betrakter disse dyrene ute i det fri, er det slike tanker som krydrer hverdagen og gjør meg varm om hjertet.»
Ingen er i tvil om at Wohllebens hjerte banker for naturen. Men mer enn et forskningsverk, er hans anekdoter fra dyrelivet et tilskudd til den velbrukte sjangeren «naturens forunderlige verden».
Lest slik bidrar den tyske skogvokteren til å fylle leseren både med solidaritet, empati og forundring. Men ikke med noen særlig ny, sikker kunnskap dyrenes følelsesliv.