Cilla og Rolf Börjlinds siste krim er god inntil den forlater Sverige

Parhestene Cilla og Rolf Börjlind er erfarne formidlere av krim på tv. Årets bok er dessuten deres fjerde med de samme etterforskerne ved roret. Det er altså ikke noen noviser vi har med å gjøre. Det merkes da også i opptakten, som utspiller seg i Puerto Galera. Her får leseren servert en tekst som nærmest likner en eksplosiv novelle. Språket sitter. Tett. Godt. Men når handlingen virkelig tar til, er det som om de to uforvarende kommer til å stikke hull på ballongen.

I Sverige forsøker myndigheter og frivillige å håndtere den største flyktningstrømmen som landet har vært stilt overfor noensinne. Jeg tenker: Fint! Gi meg noe med substans. Noe annet enn det vanlige tøvet med gale seriemordere på bærturtur i eget hode. På Centralstasjonen i Stockholm myldrer det av utslitte vandrere. Mange av dem er barn som kommer alene. Eller i improviserte grupper. Mange er også de som vil gjerne hjelpe dem. Tilfeldighetene fører en jentunge fra Nigeria sammen med en sliten og svekket gateprostituert. Sammen stikker de seg bort på ei hytte utenfor byen.

James Bond i Bucharest

Samtidig et annet sted i Sverige: En villsvingjeger gjør et forferdelig funn i et ulendt skogsterreng. Et maltraktert lik av en ung gutt. Og like i nærheten: En dolk med en med en mystisk inskripsjon. Kriminalførstebetjent Mette Olsäter og folkene hennes får mer enn nok å sysle med i dagene som følger. Et varmt spor fører i retning Bucharest, og når de svenske etterforskerne kommer dit, går det meste galt. Det er også her denne boka begynner å ramle sammen. Fra de svenske skoger, med ravn og villsvin og lokale pedofile på ensomme torp, skal vi nå ned i Europas helvete. Undergrunnen i Bucharest. Og opp i den flotteste takleilighet. Der det bor en slags tegneseriefigur av en mafiaboss, med interesse for universets mangfold og mysterium. Vi er med andre ord over i bokas James Bond-avdeling.

Forutsigbar avslutning

Og det er synd, for nå følger mye tull og forutsigbart tøys. Sørgelig også med alle usannsynlighetene og tilfeldighetene som må til for at dette plottet skal føyes sammen på et slags vis. Først og fremst fordi de temaene de to forfatterne tar for seg er høyaktuelle, og en forferdelig del av vår felles virkelighet. Jeg skal selvfølgelig ikke røpe noe mer om dette her, men jeg tror nok den våkne leser allerede har skjønt hvor det hele bærer. Det skjønner man også tidlig i denne teksten. Man vet hvordan det går lenge før man leser om det på papiret.

Men til tross for dette, har jeg lyst til å trekke fram noe som jeg synes er virkelig bra med denne spenningsromanen. Den er et lysende eksempel på at det er mulig å skrive et nytt bind i en serie, uten å drive leseren til vanvidd med referater og forklaringer fra og om de tidligere bøkene i serien. Lista over krimforfattere som ikke behersker den kunsten, begynner å bli forferdelig lang etter hvert.