ALBUM: Mari Boine har med «See The Woman» tatt det store steget, fra samisk til engelsk. Også musikalsk er det store endringer. Det nye albumet er pop, langt unna den samiske verdensmusikken vi er vant til.
Mari Boine
Plateselskap
Det var kanskje ikke så lurt. For - ved å synge på engelsk mister hun det meste av særpreget, det som har gjort henne spesiell som artist. Hun mister kraften og styrken. Hun blir som «de andre», mer anonym.
Og det er jo ikke sånn at vi ikke har forstått henne når hun har sunget på samisk. Stemmen har vært et instrument - og tekstene har som regel vært oversatt til engelsk i coveret.
Den samiske sangen og joiken har vært Mari Boines identitet i over 30 år. Det er med den hun er blitt kjent - og for den hun nyter respekt - i Norge og flere andre land.
På «See The Woman» et det bare én sang på samisk, «Adine & Isak», i tillegg til noen strofer i to andre låter. Og interessant nok, stemmen hennes får her en egen klang og flyt. Det er dette som er Mari Boine!
Men når hun nå først skulle synge på engelsk, kunne hun like gjerne skifte band - og musikalsk fil - også.
Hun dro til Sverige. Bak hennes nye lydbilde står Tobias Fröberg, som har produsert Ane Bruns to siste album og en rekke andre kjente artister. Han er i utgangspunktet en strålende produsent, men lydbildet på «See The Woman» er fremmed for Boine - og blir fort monotont og statisk. Hun høres litt ut som en krysning av Leonard Cohen og Marianne Faithfull, men uten deres autoritet.
Tobias Fröberg har skapt et atmosfærisk og ganske statisk lydbilde, med mye keyboard og piano i tillegg til trommer, en og annen gitar og strykere. Bass (Thobias Gabrielsson og Tobias Fröberg) er dessuten et hovedinstrument som skaper et flott driv gjennom hele albumet.
Problemet oppstår når elleve av tolv melodier, de fleste signert Boine sjøl sammen med Haakon-Marius Pettersen eller andre, bygges over samme lest. Den ene melodien likner til forveksling på den neste.
Tekstene er hentet fra flere kilder - og Mari sjøl. Best er de to signert den avdøde indianeraktivisten, poeten og rockeren John Trudell og «Some Say I Got Devil» av 70-tallsstjerna Melanie, som står godt til Mari og hennes baling med det samiske språket.
Det akustiske lydbildet, med gitar og varme strykere, står i sterk kontrast til den kalde stemningen på resten av albumet.
Hennes egen «Happily Ever After» har også et godt anslag, fordi hun forteller en historie, men det blir for lettvint når både vers og refreng gjentas flere ganger.