Broken Social Scene er ikke i sitt ess på «Hug of Thunder», men selv det er fortsatt rimelig bra

ALBUM: Alle anklager man måtte ha mot indierock preller av Broken Social Scene som vann på gåsa.

At sjangeren skulle være grunnleggende stiv og nerdete virker nemlig helt fremmed når man lytter til det kanadiske kollektivet. Det skyldes særlig auraen til frontmann Kevin Drew, som synger like overbevisende om kjødelige lyster som Marvin Gaye.

Broken Social Scenes x-faktor: de har soul.

«You Forgot It In People» (2002) – med sin hjerteskjærende balanse av skrangling og sensualitet – er trolig årtusenets beste indieskive av nettopp denne grunnen.

«Feel Good Lost» (2001), «Broken Social Scene» (2005)» og «Forgiveness Rock Record» (2010) er også aldeles strålende fullengdere. Har du ennå ikke hørt dem har du en misunnelsesverdig sommer foran deg.

«Hug of Thunder» – studioalbum nummer fem og det første på syv år – er deres svakeste så langt. Fordi Broken Social Scene er Broken Social Scene, betyr likevel det at den er bedre enn det meste.

Det er mange gode låter her, så det er ikke låtskrivingen det skurrer ved. Særlig tittelsporet og «Gonna Get Better» fremhever Leslie Feists vanvittige stemme, og peker seg ut som milepælen i samlingen. Men tross å være storartede spor, er de rett og slett litt blankpolerte.

Særlig den stadionvennlige singelen «Halfway Home» understreker albumets akilleshæl: Det er umulig å mislike, men brodden mangler.

Med «Hug of Thunder» risikerer man for første gang å forveksle Broken Social Scene med et langt mer ordinært band.