Den tyrkiske nobelprisvinneren Orhan Pamuk (64) fortsetter å dikte opp fortellinger som på samme tid er filosofiske og underholdende, realistiske og symbolske.
Orhan Pamuk
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
I den store romanen «Noe fremmed i mitt sinn» (2015), på norsk i fjor, tolker han nyere tyrkisk historie i et bredt og folkelig format. Nå kommer «Kvinnen med rødt hår» (2016), en mer leken fortelling, der Pamuk boltrer seg med myter, legender og klassisk litteratur i en moderne setting.
Vi møter tenåringen Cem, som drømmer om å bli forfatter. Faren er en politisk radikal og opposisjonell apoteker, som har vært fengslet for sine holdninger. Mens Cem ennå er gutt, forlater faren kona og sønnen.
For å bidra til en skrantende økonomi blir Cem læregutt for brønngraveren Mahmut, en kunstner i sitt fag, kjent som en mester i gammeldags brønngraving. Letingen etter vann foregår gjennom en møysommelig utgraving av et 20-30 meter dypt hull i bakken, bøtte for bøtte.
Cem drar med sin læremester til det landlige Öngören. Oppdraget går ut på å finne vann til en planlagt tøyfargingsindustri. I denne landsbyen blir Cem for første gang berust av lidenskap. Han møter en høyreist, rødhåret, radikal og sensasjonelt vakker skuespiller. Hun heter Gülcihan og spiller spektakulære roller i «Teatret for skjebnesvangre fortellinger».
Etter at eventyret både med denne kvinnen og brønnmesteren får en brå slutt, reiser Cem tilbake til Istanbul. Første del av romanen er over. Del to handler om den voksne Cem. I stedet for å bli dikter, utdanner han seg ingeniør. Han har stort hell med seg på boligmarkedet. Sammen med kona Ayse starter han et firma som kjøper opp landeiendommer og bygger dem ut med solid fortjeneste. Selskapet blir en stor suksess, men for ekteparet er det en sorg at de ikke kan få barn.
En dag byr anledningen seg til å kjøpe land i Öngören. Cem blir konfrontert med sin fortid som brønngraver og drømmende elsker. Her vil det være feil å gå detaljert til verks. På mange måter er denne boka en filosofisk thriller, med et dramatisk klimaks. I begge de to første bolkene er Cem jeg-personen. Til slutt følger en del tre, der kvinnen med rødt hår fører ordet og nøster opp trådene.
Dette er i korte trekk handlingen i romanen. Men inn i denne intrigen spinner den drevne Pamuk et nettverk av mytolgiske og litterære elementer. Han begynner forsiktig med Jules Vernes «Reisen til jordens indre». Viktigere er den antikke myten om Øidipus, som blir gjengitt i et av de korte kapitlene. Som kjent, ikke minst gjennom Sigmund Freud, handler Sofokles’ drama om en gutt som gjennom skjebnens forviklinger ender med å elske med sin mor og drepe sin far.
Dernest virvles en persisk legende inn i handlingen, dikteren Ferdousis «Shahname», eller kongenes bok, der han skildrer myten om kong Rostham, som ved en ulykke dreper sin sønn Sohrab, uten å vite at det er ham.
Cem studerer begge disse mytene intenst, både den om sønnen som dreper faren og den der det omvendte skjer, at faren dreper sønnen. Det tar ikke lang tid før han innser at begge disse overleveringene på sitt vis griper inn i hans eget liv. Når han studerer dem, er det som om «jeg gjenopplevde mine egne minner». Som den rødhårete kvinnen sier det mot slutten av boka: «Livet gjentar eventyrene.»
Sløret mellom virkeligheten og diktningen viskes ut. «Lenge vandret jeg gatelangs som et farløst og sønneløst gjenferd», skriver Cem. Orhan Pamuk driver en litterær lek i denne romanen, samtidig som han stadig henviser til nyere tyrkisk historie, ikke minst situasjonen for opposisjonelle i årene før militærkuppet i 1980. Handlingen i boka finner sted dels på midt av 1980-tallet, dels rundt 2015.
Brønnen er også et historisk fenomen med sterk symboleffekt. Den er både en nedgang til underverdenen og en inngang til paradis. Den representerer veien til de underbevisste lagene av psyken, men også til renselse gjennom vannet, med dåp og bad.
Ikke minst i Bibelen dukker brønnen stadig opp som kulisse. Dette utdypes i teksten, i tillegg til detaljerte skildringer av den klassiske brønnmakingshåndverket, med alle dets farefulle elementer, i kontrast til moderne, maskinelle boremetoder.
Cem lytter fascinert til Mahmuts fortellinger, mens de bor ute i det øde landskapet hvor brønnen skal graves: «Det var som om han sa at vi kom nærmere Guds og englenes rike etter hvert som vi gravde oss nedover i bakken. Men den kjølige vinden som blåste rundt midnatt, den mørkeblå himmelhvelvingen og de tusenvis av blinkende stjernene som hang på den, var en påminnelse om at det var helt omvendt.»
Cem konstaterer at «i disse historiene var det ikke helt klart hva som var eventyr og hva som var virkelighet, eller hvor de begynte og hvor de endte». Men de er fascinerende, fordi de minner om «...hvor forunderlig det er å være vitne til verden og å leve i den».
Hovedtemaet i denne romanen et er det skjøre forholdet mellom far og sønn, om å søke en farsfigur, eller å miste denne skikkelsen i «byens vrimmel». Dette er et mannlig problem. Men Pamuk ville ikke vært den dikteren han er om han ikke brakte inn et kvinnelig perspektiv.
Det gjør han mot slutten, når kvinnen med rødt hår sier det slik: «Før jeg hadde rukket å fylle trettifem, hadde jeg fått erfare menns stolthet og svakhet, og individualismen som bor i blodet deres. Jeg visste at både fedre og sønner kunne drepe. Uansett om fedrene drepte sønnene eller om sønnene drepte fedrene, gjensto det bare for mennene å bli helter og for meg å gråte. Kanskje måtte jeg glemme alt jeg kjente til og reise andre steder.»