KONSERT: La oss begynne med slutten. Da New Order anno 2016 gikk helt tilbake til begynnelsen. Til Joy Division anno 1980, og «Love will tear us apart». Den ultraemosjonelle synthperlen som har en tendens til å omtales som verdens beste låt i det man oppdager den - gjerne på et formativt tidspunkt i ungdomstida. Og som tilsynelatende alle, absolutt alle, som var på Øya fredag kveld kunne teksten på.
Hvor
Tilskuere
Teltet kokte. Enten så danset man, eller så sang man.
Men alle var med.
Og det er det som er kjernen i New Order anno nårsomhelsts musikk. Den er så sabla inkluderende at det er umulig å forholde seg likegyldig til dunkebassen, de intrikate gitartonene, synthen og Bernard Sumners ubetenksomme vokal, der den plasserer seg på et helt eget sted sjangermessig, et sted mellom postpunk og rave. Et sted mellom 1980 og 2016.
Samtidig er det så cleant, noe som ble tydeliggjort da strobelysene begynte å flashe og åpningsvideoen viste femtitallsstupere i svart-hvitt og sakte film.
Ah, estetikk!
For det er jo akkurat slik New Order høres ut!
Lydveggen var da også så suggererende monumental, at publikum ble fenget fra første synth. Dette er folk som vet hva de gjør, som vet hvilke strenger de skal spille på, selv om de ikke akkurat oser publikumsfrieri. Men det gjør jo ikke noe, så lenge bassen drar deg inn, så lenge de velkjente melodilinjene pumpes ut, så lenge New Order peiser av gårde som et rytmisk godstog.
Så lenge de har diskokule.
Og «Blue Monday».
Live-published photos and videos via Shootitlive