Et knusesøtt tilskudd til en sjanger med litt ufortjent lav status

For voksne bokelskere er det ikke alltid så lett å forstå hva de aller yngste ser i favorittbøkene sine. En uendelig rekke kvadratiske bøker, med like kvadratisk innhold: Leggetid, dobesøk, karneval i barnehagen, bursdagsfest, legebesøk, tannlegebesøk. Plottene er så velbrukte at en kan mistenke barnebokseriene for å plukke dem fra ei felles liste. Og pedagogikken og idyllen kan bli i overkant påtrengende for en voksen leser, sist representert ved Bjarne Riiser Gundersen og hans kritiske analyse av «Karsten og Petra» i gårsdagens Morgenbladet.

Men ungene elsker sin trygge, glansede hverdagsrealisme. Og de kommer til å elske «Brillebjørn»-bøkene.

To mødre

Den lille bjørnen er NRKs nyeste dokketeaterhelt for de aller minste, med sin egen serie på 26 femminutters episoder, foreløpig. I serien er han på besøk hos et nytt barn hver gang, og bruker «fantasimagi» til å overvinne små hverdagsutfordringer á la hvordan spise opp maten sin eller være stille mens pappa jobber. Pedagogikk med en vri, altså.

Bøkene, skrevet Ida Jackson på lisens fra NRK Super, er mer tradisjonelle i formen. Her er Brillebjørn yngre enn i tv-serien, omkring 3-4 år gammel, som barna i målgruppa. De to første handler om at Brillebjørn ikke får sove, og at han er med mor på butikken. Begge deler krever en solid dose tålmodighet fra foreldrene, to hunnbjørner som kalles mor og mamma. Familiekonstellasjonen kommenteres ikke noe videre, og slik bidrar bokserien til mer mangfold i barnelitteraturen. Fint og forbilledlig, men også litt politisk korrekt, som bøkene for øvrig.

Morsomme punchliner

Det vil si, hvis bøkene bare hadde fortalt om en liten bjørn som ikke vil legge seg, og til slutt forstår at han må, ville det vært mer 70-tallskorrekt. Bøkene ender ikke slik foreldrene vil: I soveboka sovner foreldrene, mens en lys våken Brillebjørn titter skøyeraktig fram bak senga. I butikkboka blir han premiert med is, fordi han plukket opp lommeboka mor mistet i stresset da han tømte godterihylla.

Punchlinene er en feiring av det selvstendige barnet, som står sterkt i moderne barnelitteratur. Det er mer spiselig for voksne med allergi mot belærende barnebøker. Og det er midt i blinken-gjenkjennelseshumor for de minste leserne.

Sluttpoengene er fint og subtilt presentert i et siste, tekstløst dobbeltoppslag. Slik inviteres barneleseren til å tolke og fortelle den voksne høytleseren hvordan boka slutter. Tegningene til Jens A. Larsen Aas har også et fint barneperspektiv: Vi observerer fra et punkt som er på høyde med eller lavere enn Brillebjørn. Han er en babyaktig kosedyrbjørn som er så søt at du bare vil løfte ham ut fra boksidene og knuse ham i en klem. Omgivelsene er varme, figurative og trygt middelklassehverdagslige, akkurat som tekst og innhold for øvrig. Kombinasjonen blir nesten for sukkersøt.

Gjennomført

Likevel er nettopp samspillet mellom tekst og bilder en styrke ved bøkene. Bildene forteller langt mer av handlingen enn teksten, som ofte bare er et kommenterende sitat. Og bjørnene har fått levende ansiktsuttrykk som viser at mødrene kan bli nokså slitne og leie, selv om replikkene er tålmodige.

Teksten veksler fint mellom direkte sitater og korte, fortellende setninger. Bokstavrim og gjentakelser gjør det rytmisk og melodisk. I sum framstår «Brillebjørn» som en litt tradisjonell, men usedvanlig gjennomført og gjennomtenkt barnebokserie.