Jeg vet om få nålevende skribenter som er så lekne som Margaret Atwood. Hun blander sjangre, krydrer dystopiske sci-fi-fortellinger med humor og ironi til de mest undeholdende heksebrygg.
At hun nå gyver løs på Shakespeare, og velger seg det magiske og eventyrpregede stykket «Stormen», forteller mye om Atwoods litterære ambisjoner. Homsestykke, ifølge en av karakterene i Atwoods roman.
Margaret Atwood
Sjanger
Forlag
Oversetter
Utgivelsesår
ISBN
«Hekseyngel» er Margaret Atwoods bidrag til det såkalte Hogarth Shakespeare-prosjektet, der en rekke forfattere er bedt om å «gjenfortelle» Shakespeare i forbindelse med 400-årsjubileet. Når vi vet at Shakespeare er gjendiktet, vridd og vrengt på, modernisert og aktualisert i utallige versjoner, høres ideen ikke spesielt original ut. Men den litterære paringen lyder utfordrende. Hittil har Jeanette Winterson gjenfortalt «Vintereventyret», Howard Jacobson «Kjøpmannen i Venedig», Anne Tyler «Troll kan temmes», og nå Margaret Atwood «Stormen». Her hjemme kan vi grue/glede oss til Jo Nesbøs versjon av «Macbeth». Splatter?
Atwood har løst oppgaven ved å gi «Stormen»-tolkninger etter kinesisk eske-prinsippet med flere varianter inne i hverandre. Her er også en raus programerklæring om at Shakespeare ikke må være forbeholdt en intellektuell klasse; det som ble skrevet som folketeater for 400 år siden, kan gjøres folkelig i dag.
Sånn sett serverer hun en slags «Shakespeare for dummies»; du behøver strengt tatt ikke ha noen inngående kjennskap til originalteksten for å kunne ha glede av «Hekseyngel».
Men for å rekapitulere: «Stormen» er historien om Prospero, hertugen av Milano, som er oppslukt av studier i magi. Prospero blir detronisert av sin bror Antonio som går i allianse med kongen av Napoli, Alonso, og blir satt ut på havet i en lekk båt sammen med sin tre år gamle datter Miranda. De driver i land på ei øy som er bebodd av luftånden Ariel og hekseyngelet Caliban. Der er de huleboere i 12 år inntil gunstige stjerner, luftånder og lykkegudinner hjelper Prospero å lage en storm som gjør at hans fiender forliser og havner på samme øy. Alt ligger til rette for at Prospero kan få hevn. Som i opptil flere av Shakespeares dramaer handler også «Stormen» om spennet mellom hevn og nåde.
I Atwoods versjon er Prospero-figuren Felix kunstnerisk leder for en Shakespeare-festival i dagens Canada. Han lager teater etter mottoet «Hvor det pipes, er det liv!» og iscenesetter «Perikles» med romskip og «Vintereventyret» med vampyrer. Når han nå skal sette opp «Stormen», vil han at luftånden Ariel skal spilles av en transvestitt på stylter som blir forvandlet til en gigantisk ildflue.
Men slik går det ikke, for Felix/Prospero blir intrigert bort og erstattet av sin nestkommandeSrende Tony/Antonio, en sleiping som trives best i cocktailparties med sponsorene og er i lomma på Felix’ gamle nemesis, kulturminister Sal/Alonso. Felix søker tilflukt i ei forfallen hytte i skogen sammen med minnet om dattera Miranda som døde tre år gammel. Minnet om Miranda blir mer og mer håndfast som tida går. Han lærer henne til og med å spille sjakk.
Så vil en gunstig stjerne det slik at Felix får jobb i et fengsel som har teaterkurs som terapitilbud for de innsatte. Her gjør han suksess med Shakespeare-action som «Kong Richard III» og «Macbeth», som både fanger og fangevoktere digger på grunn av heftige kampscener. Endelig får fengselet varsel om besøk fra bevilgende politikere, som viser seg å være Felix’ gamle fiender Tony og Sal. Hevnens tid er kommet. Felix skal sette opp «Stormen» med de innsatte på rollelista.
Plottet er jo kjent, og utgangen på romanen derfor skuffende forutsigbart? Men dette er Margaret Atwood. Hun gjør maksimalt ut av rollebesetning, fangenes forutsetninger, motforestillinger og innstudering av stykket.
Folk som sitter i fengsel i Canada i 2013 og kaller seg Ppod, HotWire eller Red Coyote og har vært langere for somaliske narkobander vil vel f… ikke spille luftånden Ariel – en homsealv? Smarte Felix klarer å lokke dem til å se at Ariel er en slags superhelt. Superman eller E.T.? Ariel er en alien, det henger på greip, mye bedre enn homsealv!
Teatertruppen har forbud mot banning. Som utløp for manglende f-ord er det lov å bruke Shakespeares egne kraftuttrykk: Månekalv, spraglete narr, jordklump, giftige slave, halvdemon, horesønn, skamløse brølape osv. og – naturligvis – hekseyngel.
Og selv om vi kjenner slutten på dramaet, gir Atwood til beste en eventyrlig finale: Hun lar skuespillerne fortelle hva som skjedde med hver deres karakter etter Shakespeares teppefall. Kreativt!
Oversetter Inger Gjelsvik har flere Atwood-romaner på samvittigheten. Jeg har sagt det før. og sier det igjen: Det framgår med all mulig tydelighet at hun må ha moret seg underveis. Atwoods humør og lekelyst må være smittende.