I boka «Fredsnasjonen Norge» viser den meritterte journalisten og tidligere soldaten Kristoffer Egeberg samspillet mellom norsk freds- og forsvarspolitikk etter den kalde krigen. Boka er 720 sider lang, inklusive 60 sider med noter. Detaljnivået er imponerende. Egeberg har blant annet intervjuet samtlige forsvarsministre og forsvarssjefer fra de siste 20 år.
Kristoffer Egeberg
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
ISBN
I en trusselvurdering er første spørsmål hvem som er fienden. Terrorister? Hackere? Russland? tenker du kanskje. Spør du ekspertene, får du andre svar. Mens byråkratene i Forsvarsdepartementet (FD) pekte på generalene i Forsvarets overkommando (FOK), vil FOK antagelig si at politikerne er det norske forsvarets største fiende.
Det er ikke for ingenting at treenigheten FD, FOK og forsvarsministeren kalles for Bermuda-triangelet. Fly og annet militært materiell forsvinner på mystisk vis der inne.
Egeberg forteller om et fregatt-kjøp på begynnelsen av totusen-tallet. Båtene skulle leveres sammen med en ny helikopter-type. Helikoptrene skulle komme i 2006, men blir klare først i 2021.
Forsvarspolitikk er det som er igjen når distriktspolitikerne har fått sitt, vedlikeholdsutgiftene er trukket fra, budsjettet saldert og nisjepartiene har ridd kjepphestene sine. Bokas sentrale poeng er at handlingsrommet er beskjedent. Vi bruker penger vi ikke har på folk vi ikke trenger, klaget tidligere forsvarssjef Sverre Diesen, mannen som ønsket å reformere det gamle vernepliktsbaserte invasjonsforsvaret til et profesjonelt såkalt beredskapsforsvar.
I løpet av årene har utenlandsoppdragene blitt stadig mer skarpe. Samtidig har det vært en vegring i det politiske Norge mot å ta dette inn over seg. På norsk har krig ofte blitt kalt en begrenset militæroperasjon, fredsbevaring eller støtte til lokale myndigheter. I Afghanistan var norske soldater i full krig, noe Norge ble klar over da mannebladet Alfa viste frem en major som hadde dødningmerke på uniformen og ropte «Til Valhall!».
Forsvarsministeren slo ned på det hun mente var «uakseptabel krigerkultur», men reflektere ikke over hvordan man kunne plassere soldater i krig uten å skape krigerkultur.
Majoren og soldatene følte seg naturlig nok falt i ryggen av sine overordnete og kalte det for et «absurd tillitsbrudd». Forsvarssjefen konkluderte med at feilen var at Alfa fikk tilgang til soldatene. Igjen virker den militære ledelsen forvirret med hensyn til hvem som er fienden. Når misforholdet mellom ord og realitet avdekkes, skyter generalene på pianisten.
Egeberg viser hvordan Norge skilte knivskarpt mellom humanitær og militær innsats, samtidig som skillet verken ga mening i Afghanistan eller passet til våre alliertes koordinerte strategi. Skrivebordstenkning skapte problemer for soldater som ønsket å være nyttige for sivilbefolkningen, og kan ha bidratt til å sette dem i fare.
Bokas aktørfokus gir uskarpe beskrivelser. Når Egeberg forklarer det gode forholdet mellom Norge og USA etter 11. september, legger han vekt på forsvarsminister Kristin Krohn-Devolds «tettsittende topp med det amerikanske flagget 'Stars and Stripes' på brystet og kroppsnære USA- jeans i gyllen flaggdekor». Det er mulig at Donald Rumsfeld var en gammel gris, men kanskje også at han hadde bruk for å late som noen vestlige regjeringer støttet ham på veien til Bagdad?
Svært få utenlandske kilder er brukt, og Egeberg er knapp i beskrivelsene av sikkerhetsmessig, geopolitisk og lokal kontekst. Det var neppe Norges feil at det ikke ble fred i Kosovo i 1999, men heller fordi den serbiske lederen Slobodan Milosevic ikke så seg tjent med det. Det var heller ikke Norge som veltet Milosevic året etter, selv om Thorbjørn Jagland synes å mene dette.
Boka overtar til dels politikernes Alice-syndrom. Ting får feil proporsjoner; Norges rolle har vært marginal.
Bokas svært kritiske tone gjør at enkelte ting ikke forklares. Hvordan kunne F-16 flyene som var ubrukelige i Kosovo i 1999, plutselig være NATOs beste våpen i Libya? Kan noen av omstillingene ha vært vellykket? Trass i alle sidene, savner jeg også flere beskrivelser av hvordan soldatlivet faktisk har artet seg for de tusenvis av norske soldater som har vært i utlandet.
Jeg ønsker meg også djervere analyser. Egeberg gjengir ledere som har svært divergerende beskrivelser av både fakta og utfordringer, men boka tar i liten grad selv stilling til hvem som har rett. Var Kosovo bare en fiasko? Var det riktig å bombe i Libya? Var alle årene i Afghanistan bortkastet? Var det rett å legge om forsvaret? Disse spørsmålene er uten fasit, men det hadde vært fint om en så kunnskapsrik mann som Egeberg hadde prøvd å gå inn i dem.