Ifølge Line Renslebråtens nye faktabok er vi mennesker - direkte eller indirekte - skyld i at over 800 dyrearter er utryddet. I «Dyrene som forsvant» bringer hun 29 av dem til live igjen.
Line Renslebråten
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
Det er en tydelig tanke bak, formulert i baksideteksten: «Vi håper at boka kan bidra til at enda flere bryr seg om å ta vare på alle levende vesener på vår vakre jord!»
Det tror jeg den klarer, for Renslebråten forteller usedvanlig inspirert. Og illustrasjonene hennes åpner døra til en nærmest magisk verden, som åpenbart har blitt litt fattigere hver gang et av disse dyrene har forsvunnet.
Har du hørt om gullpadda, som fikk regnskogbunnen på Costa Rica til å se ut som om den var dekket av juveler? Og visste du at verdens største løve ble utryddet delvis fordi den var så populær i de romerske gladiatorkampene? Alle dyrene presenteres med fascinerende anekdoter, og av og til popkulturelle referanser.
Ofte blir møtet mellom dyr og mennesker beskrevet som et mellom det vennlige, uskyldsrene og det brutale, egosentriske. Flere av de eksotiske dyrene og fuglene ble enkle bytter for jegere, både fordi de ikke hadde noen erfaring med rovdyr, og fordi de hadde for vane å strømme til for å hjelpe, hvis en av deres egne ble skadet. Men flere arter har også bukket under som følge av endrede livsvilkår, som når skog viker for dyrket mark, eller på grunn av klimaendringer.
«Dyrene som forsvant» føyer seg inn i en eksklusiv rekke av kunstnerisk ambisiøse faktabøker for barn, som «Animalium», «Livets gåter», og Renslebråtens egne «Fugler» og «Insekter og krypdyr». Felles for dem er det gjennomførte uttrykket, med svært forseggjorte illustrasjoner. Renslebråtens nye bok yrer av liv og farger og paradisisk vakker natur (her kommer det uskyldsrene inn igjen): Illustrasjonene er collager som rammer inn tekstene, med blomsterornamenter og naturtro dyretegninger, skilt og fotografier som er tegnet oppå igjen.
Bildene er både romantiske og egenartede, med sin blanding av dokumentasjon og fri strek. De gir liv til de omtalte dyrene, samtidig som de minner oss på at dette er en svunnen tid.
Også teksten har innslag av dramatisering, men mindre enn mange andre nyere faktabøker for barn. Om den siste natta til den siste tasmanske pungulven, står det: «Benjamin la seg ned på den frosne bakken med hodet på forlabbene mens snøfillene danset rundt snuten hans.»
Renslebråten skriver stødig og ledig, men kunne droppet en del av utropstegnene. Noen steder gjentar hun seg selv. Og først når vi kommer til kvaggaen, nesten sist i boka, blir vi fortalt hva «flokkdyr» betyr.
Men dette er ikke en bok som trenger å bli lest kronologisk. Den skjematiske oppbyggingen kan også gjøre den trøttende å lese i én jafs. Derimot funker det fint å bla fram og tilbake, bli engasjert og kanskje litt provosert over alt vi har tillatt oss å miste opp gjennom åra.