Robyn og Mr. Tophat sjarmerer hoftene inn i høygir

ALBUM: Robyn får frem det beste i folk.

Det er som om det å være i hennes nærvær har en inspirerende kraft: Man senker skuldrene, tenker klarere, tillater seg å ha det gøyere enn man ellers ville gjort. Det er en evne hun deler med mange talentfulle mennesker, som om halve gudegaven er å være et lys for andre.

Når det nærmer seg et tiår siden svenskens seneste soloalbum, er det dermed betydelig trøst å hente i hennes samarbeidsprosjekter. Der «Do It Again» med Röyksopp illustrerte at produsentduoen kan arbeide på EDMens slibrige premisser uten å låte det granne generiske, var La Bagatelle Magiques fisefine «Love Is Free» – med den svenske nasjonalskatten Christian Falk bak spakene – omtrent det nærmeste 37-åringen har beveget seg tradisjonell housemusikk.

Også på den tredje samarbeidsutgivelsen i rekken, står diskofiserte houserytmer i sentrum. Men der «Love Is Free» var fokusert, er «Trust Me» henslengt. Den flekker nemlig en ertende langfinger til ethvert håp om tung radiorotasjon.

Derfor føltes det pussig at det acid house-flørtende tittelsporet ble servert som en «Radio Edit» like før jul; først idet den begynner å åle seg mot timinuttersmerket gir den avkastning. Det er karakteristika «Trust Me» deler med de to øvrige låtene på EPen: «Right Time» og «Disco Davato», på henholdsvis ni og femten minutter.

Om disse lengdene skulle virke svimlende for noen som kun er bevandret i Robyns popsfære, er det riktignok en naturlov i universet til Rudolf Nordström, bedre kjent som Mr. Tophat. I lag med Art Alfie har han viet de siste fire årene til å snekre sammen en serie strålende tolvtommere – der KVK300 og KVK900 er foreløpige milepæler – som dyrker nattklubbens prinsipp om ekstase gjennom transe.

Mye kan imidlertid tyde på at den eldre Art Alfie vanligvis holder ham i tøylene. «Trust Me EP» låter nemlig som en vidøyd jamsession, der Mr. Tophat står bøyd over et arsenal av synthesizere mens Robyns tankestrøm leder til nydelig nonsens som «I don’t know what you’ve been told/Red is blue and blue is red». Det er nærmest så den søtlige eimen av jazztobakk tyter ut av høyttalerne.

Sånn sett kan denne utgivelsen minne om Lindstrøms & Prins Thomas’ eskapader. Men der de skjeggete nordmennene kan finne på å rote seg bort på øvingslokalet, glemmer aldri Nordström og hans venninne at de lager musikk for dansegulvet.

Der «Right On Time», drevet fremover av Abbas studiotrommis og hans bassistbror, er et fornøyelig stykke dubsmart disko, er viltre «Disco Davato» – hvor Robyn later til å ha forvillet seg inn i et ormehull – dømt til å tvinge hoftene inn i høygir.

Når hun kurrer «Forget about tomorrow/It will be fine if you trust me», skal det altså godt gjøres å stritte imot.