Disse to bøkene om flyktningkrisa utfyller hverandre perfekt

To nye bøker om flyktningkrisa gir til sammen et totalbilde av en av vår tids største tragedier, politiske utfordringer og splittende debattemaer. Her finner vi mennesker med håp, tro og fortvilelse. Vi leser om de verste grusomheter, men får samtidig innblikk i fluktens dynamikk og modus operandi. Den ene boka finns bare på engelsk, den andre er nå oversatt fra italiensk.

Det er sjelden bøker utfyller hverandre som disse to, «Grensa» og «The New Odyssey». Den førstnevnte er skrevet av den italienske forfatteren og journalisten Alessandro Leogrande, den andre av den britiske avisa The Guardians migrasjonskorrespondent, Patrick Kingsley.

Odysseen

Leogrande har gjort dybdeintervjuer med flyktninger, og i boka møter vi også slektninger, redningsarbeidere, frivillige og fanatiske fremmedhatere. Han konsentrerer seg om mennesker som har flyktet over Middelhavet til Italia og forteller med intens styrke og innlevelse om tragediene som utspiller seg i det uforutsigbare havområdet. Leogrande reiser blant annet til havnebyen Patras i Hellas og til Sinai i Egypt, og han besøker de italienske øyene og byene der flyktninger først ankommer. Grensa som bokens tittel henspeiler på, er både fysisk, psykisk og kulturell, og den går som en rød tråd gjennom boka. Hovedpersonen er den irakiske kurderen Shorsh, som vi møter i flere kapitler.

Kingsley har tatt tak i Homers episke dikt Odyseen, som han bruker som et bilde på mange av flyktningenes reiser til det ukjente.

Hans gjennomgangsfigur er syreren Hashem al-Souki, en mann vi følger nesten langs hele fluktveien. Men ved siden av å fortelle historien om én av mange flyktninger, tar Kingsley for seg hele fluktproblematikken, fra A til Å. Dette kan han gjøre fordi han i 2015 hovedsakelig var på reise – i sytten land på tre kontinenter. Han har møtt flyktninger både før, under og etter flukten, og han har intervjuet menneskesmuglere, lokalbefolkning, redningsarbeidere og frivillige. Han er ikke bare til stede, men har som «ryggsekk-journalist» også deltatt i flyktningenes marsj gjennom Balkan, blant annet over grensa mellom Serbia og Ungarn.

Kampanjejournalistikk

Et spørsmål man naturligvis kan stille seg, er om journalisten i et slikt tilfelle kommer for nær sine intervjuobjekter. Dette gjelder først og fremst Hashem, som Kingsley følger på avstand og på nært hold, fra Italia til endestasjonen i Sverige. Men forfatteren er klar over denne faren og unnlater for eksempel å hjelpe Hashem når han trenger et kredittkort for å betale togbilletten fra København til Malmø. Felles for de to forfatterne er at de lever seg inn i sine intervjuobjekters situasjon. Kall det gjerne en form for kampanjejournalistikk, men dette gjør også at vi kommer svært nær flyktningene når det gjelder deres liv, tanker og følelser.

Forfatter: Alessandro Leogrande

Oversatt av Kristin Sørsdal

Forlag: Cappelen Damm

Et annet spørsmål er om vi kan stole på alt flyktningene forteller. Enkildejournalistikk er ikke det ideelle, men det sier seg sjøl at det ikke er lett å finne andre kilder – når disse befinner seg langt unna eller på steder det er umulig å reise til.

Kingsley har hatt god tid til å sjekke ut noe av det Hashem forteller. Leogrande intervjuer så mange at vi ser et mønster og flere likhetspunkter. Om så bare åtti eller nitti prosent av det disse flyktningene forteller er sant, er det likevel nok til å sjokkere.

Grusomhetene og råskapen gjennomsyrer de to bøkene. Det desidert sterkeste er Leograndes makabre fortelling om hvordan beduiner i Sinai-ørkenen i samarbeid med kyniske menneskesmuglere sørger for at tilfangetatte flyktninger blir tvangsoperert, for å fjerne organer som seinere kan bli solgt. Han forteller om et provisorisk sykehus der det har foregått operasjoner og om sjåfører i frysebiler som henter organene – for via mellommenn å selge dem til bemidlede pasienter som trenger en ny nyre, lever eller hornhinne. Hundrevis av flyktninger er blitt drept på denne måten.

Litt utdatert

Leogrande har stort sett foretatt sine intervjuer og reiser i 2013. Boka kom ut i Italia for to år siden, og det er synd at Cappelen Damm har ventet så lenge med å utgi den på norsk. Selv om det nest siste kapittelet er en oppdatering til denne utgaven, er noe av det Leogrande skriver blitt innhentet av begivenhetene. Men la det være sagt; det som står er både sterkt og velskrevet. Og oversetter Kristin Sørsdal har gjort boka ekstremt lesverdig for et norsk publikum. Så får vi også tilgi forlaget at en konsulent vel burde kuttet ut noe av det som er vinklet spesielt for italienske lesere.

Man lærer mye av to bøker som er så tett på som disse. Kingsley forteller blant annet detaljert om hvordan flyktninger, menneskesmuglere og hjelpere bruker sosiale medier som Facebook og om hvordan flyktninger gjennom Balkan navigerer etter Google Maps. Mobilen er viktigere enn klær.

Leogrande er engasjert, skildrende, utforskende, refsende og filosoferende. Kingsley er i tillegg problematiserende og konfronterende. Begge tar for seg både økonomiske og politiske flyktninger, men Kingsley er også opptatt av at mange såkalte migranter faktisk har et fluktbehov, ikke minst de som jobbet i Libya under Kadhafi og som seinere måtte flykte over Middelhavet med livet som innsats.

Som kameruneren Joel Gomez sier før han starter den farefulle ferden gjennom Sahara-ørkenen:

«Den hvite mann kom til Afrika uten visum. Og den hvite mann har lært oss å reise.»