Hovedpersonen til Victoria Durnak ble forlatt av kjæresten da hun var gravid

«Hun var så liten, nesten ingenting da han kunngjorde at han ikke var med på det. Han var ikke med på verken meg eller henne. Det var plass til meg i livet hans, men litt mer enn bare meg ble for mye. Selv da det som var mer så vidt hadde fått hjertet sitt i gang og manglet både armer og bein.»

Hovedpersonen i Victoria Durnaks tredje roman ble forlatt av kjæresten da hun var gravid. For å starte på nytt, flytter hun til Skien hvor hun ikke kjenner noen. Det var nok ikke et veldig godt valg mentalt sett.

Ensomme sammen

Hvileløst triller den nybakte moren rundt i Skien mens hun forsøker å finne et navn til babyen, og i det hele tatt sine egne følelser for den lille klumpen i vogna. Turene tar henne til kjøpesenteret Herkules, hvor hun blir en av de faste kundene. Det blir en slags kollektiv ensomhet:

«Det deilige med senteret er at jeg ikke trenger å tenke på hvordan de jeg omgir meg med har det. Jeg kan være sammen med dem uten å ta problemene deres innover meg, gi råd eller endre noe i mitt eget liv.»

Senteret oppleves på mange måter som en oppfølger til «Torget» fra 2015. De kvinnelige hovedpersonene er svært like. Begge er ulykkelige og forsøker å lindre smerten ved å unngå problemene sine og heller la seg styre av originale innfall. Der Elin i «Torget» prøver å få nye venner gjennom Finn.no, gjør hovedpersonen i «Senteret» det samme på et kjøpesenter. Dermed får Durnak igjen mulighet til å kaste sine skarpe skråblikk på konsumkulturen og tingligheten i dagens samfunn, som også produserer så mye fremmedgjorthet.

Fødselsdepresjon

I «Senteret» gir Durnak også den ulykkelige nybakte mor en stemme, og den er innsiktsfull i all sin bekymring og desperasjon:

«Det jeg har spist er det større sannsynlighet for at hun liker å spise. Det jeg har hørt på av musikk er det større sannsynlighet for at skal berolige henne. Men hva med all den tvilen jeg har følt, alle kvalene, hva har det gjort med henne?»

Durnaks bok inneholder mange glitrende passasjer som dette, i tillegg har hun en imponerende teft til å se, og beskrive, komiske hverdagsøyeblikk som de fleste ville ha hastet forbi.

Med fem utgivelser på sju år, samt en kunstnerkarriere i tillegg, er det klart at Durnak er en svært produktiv forfatter. Det er spennende å følge utviklingen, og hun har uten tvil mange gode bøker foran seg.

Faller mot slutten

Men i «Senteret», som i «Torget», synes jeg historien faller mot slutten. Det korte formatet (160 luftige sider) krever en stram og god komposisjon. Hos Durnak får jeg inntrykk av at hun runder av når hun ikke har flere morsomme innfall å komme med, ikke fordi historien må avsluttes akkurat der.

Dette er en tendens i mye norsk samtidslitteratur. Bøkene begynner med en god idé, men uten særlig tanke for hvor de vil med den ideen. Det skaper mye retningsløs litteratur. Men Durnak er heldigvis en av dem som vil komme et sted med forfatterskapet sitt.