Dette er Elena Ferrantes beste roman

Årets BilFlax-bil: Rå, miljøvennlig og sikker

Helt ut av det blå forteller Mario sin kone Olga at han går fra henne. Han oppgir ingen grunn, snakker seg rundt grøten, og først etter press innrømmer han at det er en annen kvinne. Hvem vil han ikke si.

« Svikne dagar »

Elena Ferrante

Sjanger

Roman

Forlag

Samlaget

Oversetter

Kristin Sørsdal

Utgivelsesår

2017

ISBN

9788252193336

Olga blir sittende i leiligheten deres med de to barna og schäferhunden Otto. Det blir august og ferie, men de har ingen steder å reise. Hetebølgen stiger, det er lite folk igjen i byen, og Olgas tilværelse bryter sammen, bit for bit.

Bildet vrenger seg

Tankene raser gjennom hodet mens hun prøver å forstå hva som er skjedd, hvem hun har vært og hvem hun er. Hun gransker seg selv i speilet, men bildet vrenger seg. Var hun den hun en gang hadde vært for Mario? Hvem var det? Hvor ble det av henne, som engang var gjenstand for hans utømmelige begjær?

Leiligheten er ikke lenger til å kjenne igjen, den invaderes av maur, hun får installert en pansret dør og blir etterhvert innelåst. Hunden blir syk, sønnen blir syk, og selv er hun nærmest psykotisk. Det er bare den lille datteren Ilaria som holder stand.

Blodet flyter

Det er en liten bok, ca 200 sider, med konsentrert handling og sylskarpt, rikt og mangetydig språk – ofte overraskende obskønt. Fortvilelsen stiger, men det er også plass for bisarre scener som tipper over i det burleske, som når Olga jager gatelangs for å finne Mario og elskerinnen og til slutt gyver løs på dem med heftig vold.

Eller når datteren Ilaria blir bedt om å stikke Olga med en papirkniv hver gang moren forsvinner inn i sine distraksjoner. Samvittighetsfulle Ilaria utfører oppdraget med stor iver, og stikker mamma til slutt til blods når hun ikke lenger får noen reaksjon. Blodet flyter, sminken gnis utover ansiktet, oppkast og diaré fyller leiligheten.

Tøylesløs sjalusi

Hele tiden kverner tankene i hodet på Olga, og det er lett å kjenne seg igjen i den tøylesløse sjalusien, selv om det her er dratt helt ut. Boka er ikke til å legge fra seg, den farer fram som en dampveivals.

«Eg oppgav straks tanken om omsorg frå ein mann eg ikkje vekte noka medkjensle i lenger. Eg var ei forelda kone, ein kassert kropp, sjukdommen min var ikkje anna enn eit oppbrukt kvinneliv. Eg gjekk bestemt mot telefonen. Ringe til veterinæren, ringe til legen. Eg løfta opp røyret. Eg la det straks på igjen, sint. Kva dreiv eg med. Samle seg, ta seg saman.»

Tre korte romaner

Elena Ferrante gjorde braksuksess med romanen «Mi briljante venninne», den såkalte Napoli-kvartetten som omfatter fire bind på til sammen over 2000 sider. Før denne hadde hun et 20 år langt forfatterskap bak seg, men med bare tre korte romaner. Disse kommer nå på norsk, med samme oversetter, Kristin Sørsdal.

Først ute er altså roman nummer to, hennes beste, som på norsk har fått tittelen «Svikne dagar». Den utkom i 2002, hele ti år etter debutboka. På det tidspunktet var Ferrante nesten glemt, selv om hun hadde gjort stor suksess med debuten. Glemselen kan ha hatt å gjøre med anonymiteten, at hun ikke deltok i offentligheten.

Oppgivelsens dager

Originaltittelen «I giorni dell’abbandono» har nok ikke vært lett å oversette. Nøkkelordet «abbandono» har en klar dobbeltbetydning. Det spiller både på at hovedpersonen er forlatt av sin ektemann, og på at hun selv gir opp, mister grepet, lar seg drive med av begivenhetene.

Denne vesentlige dobbeltheten i tittelen – og handlingen – er selvsagt vanskelig å få med, men hva i all verden skal «Svikne dagar» bety? Her går vi fra dobbeltbetydning til ingen betydning.

Ingen grunn til panikk likevel. Oversetter Sørsdal holder temperatur og tempo oppe, med mange kløktige påfunn slik hun gjorde i de forrige bøkene.

Aggressivt språk

«Svikne dagar» kunne i sin helhet vært en brikke i den digre 2000-siders Napoli-mosaikken. Der Ferrante i storverket penslet ut med mange nyanser temaet om den modnende kvinnen som gjør opprør mot tilværelsen som gjenstand for mannens sviktende begjær og manglende ansvarsfølelse, er det her en konsentrert styrkedrikk.

Slik blir det nå lettere å gripe den litterære kraften i Ferrantes verk. Den fortvilende beretningen og det aggressive språket rammer som en knyttneve, en følelse du kan vente deg mer av når de andre to tidlige Ferrante-romanene kommer.

Lik Dagbladet Litteratur på Facebook