KONSERT: Det er blitt en slags trend på norske festivaler å satse på norske headlinere på hoveddagen, altså lørdag. Over Oslo på Grefsenkollen hadde helnorsk dag i går, og på Piknik i Parken avsluttet Sivert Høyem på hovedscenen etter at Kings of Convenience hadde «varmet opp» publikum.
Hvor
Tilskuere
Det er en grei indikasjon på at norsk rock står sterkt.
Og - i Sivert Høyem har sjangeren dessuten en av de aller flotteste norske stemmene - som i går sikkert runget over hele Majorstua.
Han og bandet har vært på turné siden februar, og gir seg ikke før i november, etter en tur innom Europa. Man skulle tro at de var godt innkjørt nå, og det er ikke noe å si på energien. Likevel er det et par ting å dvele ved.
Men først det positive: Foruten stemmen med stor S, har Sivert Høyem et solid band med de to gitaristene Cato Salsa og Christer Knutsen (også piano og orgel) i front.
Når de inviterer til gitarduell er det moro i Parken.
Fire strykere er også på plass. De kommer best til sin rett i den nydelige balladen «My Thieving Heart» (med Marie Munroe, bedre kjent som Hilde Marie Kjersem, som spesiell gjest - som på årets album «Lioness»).
Strykerne er litt bortgjemt bakerst på scenen, og blir dessverre ofte litt borte i lydbildet også. Sivert Høyem & Co. gjør den samme feilen som mange andre artister: De faller for fristelsen til å pøse på med lyd, på bekostning av dynamikken. Det blir tungt, og litt for ofte i tyngste laget.
På «flyktninglåta» «Prisoner Of The Road», ca. 20 minutter ut i konserten, står Sivert aleine igjen på scenen, og her snakker vi pur magi. Han kunne faktisk gjort denne konserten aleine.
I aller siste ekstranummer, «Love, Leave Me Alone» (fra «Exiles», 2006), får vi en ny pekepinn på hva denne konserten kunne vært om Sivert og bandet hadde gitt rom for noen flere låter der ørene fikk et lite pusterom.
Da har Sivert også gjort unna noen obligatoriske Madrugada-låter, som «The Kids Are On High Street» (i all ubeskjedenhet døpt «en norsk klassiker» av Sivert sjøl) og «Majesty», men også nyere materiale som blir mer transportetapper som står litt og stamper på stedet hvil.
«Lioness» og «Fool To Your Crown» sitter derimot der de skal, og det er ingen tvil om at Høyem og bandet hans, innvendingene til tross, er noe av det tøffeste du hører av norsk musikk i dag.