Det er alltid mye å lære av antropologene. Nært og detaljert, og oftest gjennom personlig feltarbeid banker de forsiktig på kulturer, skikker, tradisjoner, vaner og trosformer. Vi ser oss selv utenfra og lærer ofte hvor provinsielle vi er.
Den norskættede antropologen Louisa Lombard er en klassisk antropolog av denne typen. Hun har gjort studiet av Den sentralafrikanske republikk (CAR) til sitt spesialområde, og viser oss nok en gang hvilken kraft det kan være i et fag som antropologi.
Louisa Lombard
Sjanger
Forlag
Utgivelsesår
Det er vel ikke så mange her hjemme som forbinder noe spesifikt med denne tidlige franske kolonien. Unntaket er kanskje den bisarre episoden med «keiser» Jean-Bedél Bokassa, som ble fjernet av Frankrike i 1979. Bokassas luksuriøse innkjøp av en keisertrone à la Napoleon og ditto leopardkapper og septre ble en absurd kopi av moderlandets tradisjoner, nå som farse mer enn en tragedie.
Lombard gjør faktisk et forsøk på å balansere bildet av Bokassa. Han forsøkte tross alt å bygge opp et fungerende statsapparat som kunne tilfredsstille befolkningens fremste ønsker: fundamentale velferdsytelser innen helse og utdanning. Bokassa var en perversjon av moderlandet. Han falt fordi han ble blendet av sin egen makt og gjorde seg skyldig i overgrep mot skolebarn. Da grep Frankrike inn.
CAR har 4 millioner innbyggere, på et territorium på størrelse med Frankrike pluss Benelux. Det ligger innestengt vest for Sør-Sudan, sør for Chad og nord for Kongo. CAR er Afrikas geografiske hjerte, glemt av de fleste, gjennomrystet av vold og ligger, trass i til dels store fruktbare savanneområder, på et lavt utviklingsnivå.
Omslaget til Lombards bok viser en arret, ung mann med dype sår etter machete-hogg. Voldsbruk er gjennomgangstemaet i hennes bok. Hvorfor er landet blitt så preget av utemmet brutalitet?
Lombards hovedpoeng er at CAR aldri har tilfredsstilt Max Webers klassiske definisjon av hva en stat må være for å kunne kalles en stat: kontroll av territoriet, monopol på vold og skattleggingskapasitet. Landet har ikke hatt en mislykket stat i streng forstand, mer en skrøpelig en, skriver hun.
Frankrike har hatt en finger med i de fleste maktskifter, men Paris har vært mer interessert i å stoppe libysk smuglervirksomhet enn i å bygge staten. Etter slutten av den kalde krigen ble fredsbygging slagordet. Tradisjonelt har franske embetsmenn styrt i departementene, mer og mindre som klienter for sentralafrikanske maktsentra. CARs innbyggere har lav identitetsfølelse som sentralafrikanere. Ettersom Frankrike har trukket ut sine militære styrker, har landet blitt en interessesfære for nabostatenes kontrollbehov, og militariseringen av nasjonal politikk har skutt fart.
Etter mange opphold i landet, skriver Lombard klart og nært og vidunderlig sjargongfritt. Boka hennes er et lærestykke i allmennyttig samfunnsforskning for langt flere enn Afrika-spesialister.